Tomt rede, nytt innhold

Hva fyller vi livet med når barna ikke trenger oss like mye lenger?

I disse dager tar mange foreldre farvel med barn som flytter hjemmefra. Hva fyller vi livet med når barna ikke trenger oss like mye lenger?

Alle som har vinket farvel til et barn som forlater barndomshjemmet, vet at dette er en dag full av blandede følelser. Vi vil så gjerne støtte, oppmuntre og glede oss over den unges forventninger over alt det spennende som ligger foran. Samtidig er det en dag fylt av vemod og savn, og også en smule bekymring.

For noen foreldre kan følelsene bli overveldende. På engelsk kalles det«empty nest syndrome», når redet er tomt og foreldre opplever sorgen og ensomheten så stor at det går over i depresjon og tap av mening i tilværelsen, slik vi skrev i en reportasje i gårsdagens avis.

Det som kan gjøre sorgen over det tomme redet ekstra tung å bære, er at den ikke blir anerkjent på samme måte som annen type sorg. Ikke uventet viser forskning at «empty nest syndrome» særlig rammer mødre – og da spesielt hjemmearbeidende mødre.

De opplever at livsoppgaven er fullført og spør seg «hva nå?».

For oss alle som medmennesker, kan artikkelen i gårsdagens avis være en påminning om å vise foreldre som er blitt «alene hjemme» ekstra oppmerksomhet. Slik vi naturlig gjør overfor andre medmennesker som har det tungt.

For de som vet at de snart bare er to, etter flere tiår som travle foreldre, kan det dessuten være klokt å ha gjort seg noen tanker rundt hva dette vil innebære som samlivsutfordring. Forskning viser at det kan være en krevende overgang for en del par. Den gode nyheten er at det tomme redet ofte også kan innebære en fornyelse av samlivet.

Til dere som har vinket farvel til en ungdom, vil vi likevel først og fremst gratulere! Dere har passert en milepæl i et av verdens viktigste oppdrag: Foreldreoppdraget. Dere har gitt sønnen eller datteren verdier og ferdigheter slik at den unge nå er ganske klar til å stå på egne bein. (Når vi skriver «ganske klar», er det bevisst, for den utflyttede ungdommen vil fremdeles trenge sine foreldre.)

Denne milepælen er det all grunn til å tenke stort om. Den er verd å feire. Slik Dagen alltid har løftet frem barnets uendelige verdi, mener vi også at det er viktig å løfte frem foreldrenes verdi og innsats.

Les også: Møtte veggen med full kalender

Så er det store spørsmålet: Hva nå? Ledig tid og romsligere økonomi er bonus for foreldre med voksne barn. Hvordan forvalter vi dette? Hopper vi på karusellen med økt forbruk? Eller klarer vi å se at det tomme reiret er et momentum; en gyllen anledning til å tenke igjennom livskallet på nytt?

Slik barna våre er opptatt av å stake ut en kurs for livet sitt, kan vi som foreldre justere den kursen vi en gang la – eller rett og slett velge en ny. Det finnes nok av mennesker og oppgaver der ute som trenger oss. Både i samfunnet, i menighetene og i misjonen. Det er ikke bare til de unge Gud Fader deler ut radikale livskall. Det gjør han sannelig også til oss voksne, hvis vi kommer på å spørre ham.