Eksisterer moderat islam?

Sammenligningen mellom kristne og muslimer er ikke ny, men hvorfor er det ingen som spør hva kristne og muslimer tror på?

Etter en sommer med terrortrusler og en eskalerende konflikt i Midtøsten, er det ikke til å komme forbi at islam blir debattert.

Men som vanlig er det ingen som går til kjernen, nemlig religionens gudsbilde og dets konsekvenser.

Tvert imot gjør man alt for å marginalisere voldelige muslimer, eller prøve å berolige ved å vise at vi har alle våre fundamentalister, som da sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes i en kommentar i Vårt Land 1. august sammenlignet muslimske terrorister med konservative kristne.

Han mener å kunne vise at slike bibeltro kristne er i samme kategori som bokstavtro muslimer.

Sammenligningen mellom kristne og muslimer er ikke ny, men hvorfor er det ingen som spør hva kristne og muslimer tror på?

For å forstå islam er begrepene relasjonsløs monoteisme og allmektig avgjørende.

Kristendommen og islam blir ofte satt i samme bås fordi de er monoteistiske, men kristendommens Treenighet gjør den til den diametrale motsetning av islams Allah.

Treenigheten er en hellig og kjærlig relasjon mellom Faderen, Sønnen og Den Hellig Ånd. Denne Treenigheten skapte mennesket for å invitere det inn til en evig relasjon med Guddommen.

Men en Gud som er kjærlighet, og som inviterer mennesket, må avgi noe fundamentalt, nemlig sin egen allmakt. Kjærlighetens vesen forutsetter frihet, ingen kan tvinges til å elske, og Faderen ofret ikke sin egen sønn for å tvinge noen til en relasjon de ikke ønsker.

I kristendommen har vi derfor en Gud som gir mennesket en fri vilje og ansvar for egne handlinger, en Gud som lider med de lidende og sørger med de sørgende. For med treenigheten får moral og rettferdighet en guddommelig forankring, fornuften et guddommelig utgangspunkt og frelsen sikret i den nye pakt.

Men hva med islams Allah?

Allah er relasjonsløs, det vil si, han er fullstendig alene. Det får konsekvenser vi sjelden drøfter, men i Midtøsten erfarer man dem daglig. En relasjonsløs guddom er nemlig uten kjærlighet. Kjærlighet er relasjonelt betinget, og uten relasjoner, er det meningsløst å snakke om kjærlighet. Det kommer da også klart fram i islam at Allah ikke skapte verden og mennesket for å inngå en relasjon med mennesket. Allah ønsker underkastelse, ikke en far-sønn-relasjon.

Men den viktigste konsekvensen av Allahs relasjonsløshet, er at han dermed også blir fullstendig allmektig.

Vi så hvordan kjærligheten i treenigheten var avgjørende for menneskets frihet, men på samme måte blir Allahs mangel på kjærlighet utgangspunktet for menneskets slaveri under hans allmektige vilje.

En relasjonsløs guddom kan ikke akseptere at andre skapninger er frie, det vil undergrave hans allmakt. En allmektig guddom kan ikke la seg begrense eller forhindre av noe. Når treenigheten begrenses av sin egen hellige kjærlighet, er det blasfemi i islam. Men da blir enhver forståelse av moral og sannhet umulig, og årsaken er like skremmende som den er opplagt.

For det første kan ikke Allah la seg binde av noe, han kan ikke som treenigheten inngå en pakt med mennesket, alt må være mulig for ham.

Men for det andre blir enhver moralsk diskusjon umulig, for begrepet moral forutsetter en fast grunn å relatere en handling mot. Men for Allah er det ingen andre enn han selv. Allah er alt og intet, alt som skjer inntreffer etter hans vilje.

Han kan ikke la seg binde av et begrep han ikke kjenner, for han er kjærlighet en umulighet, og den eneste mulige konklusjonen er at Allah blir a-moralsk. Ikke u-moralsk, for Allah kan ikke forbryte seg mot noe han ikke vet hva er.

Noen ganger kommer bildet av den relasjonsløse og allmektige guddommen frem, som da Kari Vogt i boka Islams hus skriver at islam oppfatter synd først og fremst som en unnlatelse av å gjøre Guds vilje.

Det er nemlig ikke en arvesyndslære i islam. Men Vogt klarer ikke å problematisere dette som er egentlig kjernen i islam. Allah er ikke hellig lik treenigheten. I kristendommen er synd det som adskiller mennesket fra Gud, Gud tåler ikke synd, og derfor var Sønnens sonoffer nødvendig for å oppnå den ønskede relasjonen med mennesket.

Men for Allah er ingen handlinger i utgangspunktet uforenlige med ham, å hevde det vil svekke hans allmakt. Men det betyr at Allah i prinsippet tåler alle våre handlinger. Og det er det virkelig skremmende med islam. Selv det vi i vesten ser på som ren ondskap, må aksepteres.

Nå vil nok noen protestere og peke på alle reglene i islam, de kan vel ikke eksistere uten Allahs vilje?

Det er riktig, og det er nok slik at islams regler kan fremstå som ønsker for hvordan Allah vil at mennesket skal leve, men hans allmakt kan ikke la seg stoppe av regler han selv har satt opp. For muslimer blir det derfor avgjørende å forstå hva Allahs vilje er.

Problemet er at denne viljen er total og enhetlig. Alle som går utenfor denne viljen blir dermed Allahs fiender, og en muslim finner derfor sine fiender like gjerne hos sine egne trosfeller som i andre religioner. Og ettersom en tror at Allah står bak alt, vil den parten som synes å vinne kampen fremstå som Allahs yndlinger.

Dersom samfunnet skal formes etter islam, blir det umulig å organisere samfunnet etter modeller som krever en rasjonell forståelse av mennesket og verden.

Demokrati blir blasfemi da denne styreformen krever at vi kan se på oss selv som selvstendige og ansvarlige mennesker. I et demokrati er de viktigste kriteriene at fremtidige prosjekter kan planlegges og at politikere kan holdes ansvarlig dersom ting ikke går som planlagt.

Men begge disse premissene blir umulige å oppfylle med et islamsk gudebilde.

For det første er alt som skjer Allahs vilje og ideen om det selvstendige mennesket er derfor en illusjon. Man kan ikke anklage mennesker for det Allah er ansvarlig for.

For det andre blir tanken om å planlegge fremtiden blasfemisk i seg selv. Ingen kjenner Allahs vilje, og samfunnsplanlegging strider mot ideen om hans allmakt.

De samme ankepunktene som rettes mot demokratiet, vil islam også rette mot kapitalismen.

Også kapitalismen forutsetter et rasjonelt samfunn der planlegging og ansvarliggjøring er avgjørende elementer, men begge forutsetninger strider mot den etikk og ånd som kjennetegner islam.

Islam er en religion som er uforenlig med vår rasjonelle kristne tradisjon. Det er ikke slik at du kan ta en bit av kaka og utelate resten.

Allahs relasjonsløshet og allmektighet må aksepteres eller forkastes, det finnes ingen middelvei. Å snakke om moderate muslimer blir derfor en livsfarlig selvmotsigelse.

Islam er en religion så ekstrem at vi synes å benekte dens egentlige innhold. Vi vil så gjerne tro det beste om mennesket og lar oss mer enn gjerne forlede av vestlig orienterte muslimer, muslimer som snakker pent om kjærlighet, men som sjelden inviterer oss inn til et møte med deres gud. For muslimer frykter sin skjebne i evigheten. Allah har ikke lovet dem noe, det er ingen kjærlig Fader som venter dem. Å sammenligne bibeltro kristne med islam vitner om en fullstendig kunnskapsløshet om begge grupper.