Herren har gjestet vårt folk

Hvordan kan dere rolig sitte og se på det som skjer? Hvordan kan dere være tjenere for et statsstyre som dreper uskyldige menneskebarn i hundre tusentall? Dette måtte bli kirkens banesår og åndelige død!

Preken ved minnegudstjenesten i Korskirken i Bergen 11. september i anledning biskop Børre Knudsens bortgang. Tekst: Lukas 19,41-46.

Jesus gråter over Jerusalem. Over den gamle Davids-byen på Sion. Over det storslagne templet. Han ser hva byen har i vente. Alt legges i grus. Ikke stein tilbake på stein.

Jesus gråter over folket som bor i Jerusalem. Hvorfor? Er det ikke Herrens utvalgte folk? Guds eiendomsfolk, på vei til det himmelske Jerusalem? Ulykken som venter har et dobbelt aspekt: Hus og hjem lagt øde, og en forspilt åndelig arv.

Det er palmesøndag i Jerusalem. Påskehøytiden står for døren. Feststemte mennesker strømmer til fra inn- og utland. Også Mesteren fra Nasaret er der. Han nærmer seg nedstigningen fra Oljeberget, ridende på et esel. Stemningen er høy. Mesterens disippelflokk lover Gud med høy røst for alle de kraftige gjerningene de har sett. «Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn. Fred i himmelen, og ære i det høyeste!» Folkemengden slutter seg til jubelen. Mannen fra Nasaret skal være Israels konge. Nye tider for land og folk!

Men Jesus gråter. Hvem tar imot ham som Guds Sønn, som Herrens lidende tjener? Hvem ser ham som Guds Lam som bærer verdens synd? Hvem bøyer kne for ham med sine synder? Vi husker hans varme innbydelse til Jerusalem? «Hvor ofte jeg ville samle dine barn som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.» De ville greie seg uten Guds sonofferlam, de aller fleste. De hadde sin stolte historie, de hadde barnekåret, de hadde paktene, loven, gudstjenesten og løftene. De var Abrahams barn. De hadde sin sak med Gud i orden.

Hvor mange sier ikke det samme i dag – om da Gud i det hele tatt finnes i deres liv. Det norske folk har sine tanker om Gud. Hvorfor skulle de trenge en korsfestet Jesus som levde i Israel for 2000 år siden?

En kjent, norsk kvinne uttalte nylig: «Jeg er ikke en kristen. Jeg har mitt private forhold til Vår Herre, og det går greit. Vi har et rimelig godt kompisforhold.» Er det ikke slik det myndige mennesket tenker og vil ha det? På høyde med himmelens og jordens skaper. Kompis med den hellige Gud – uten Jesus fra Nasaret som nødvendig mellommann!

LES OGSÅ: – Utrolig viktig at ungdom får en personlig relasjon til Jesus

Fariseeren Saulus og hans religiøse brødre hadde det på lignende måte. De grunnet sin egen rettferdighet – riktignok med litt hjelp fra Gud. Underlige ting hadde skjedd i Jerusalem da Saulus studerte ved Gamaliels føtter. Tilhengere av denne Jesus fra Nasaret stod med frimodighet frem og forkynte at Jesus lever. At han er veien til frelse, til fred med Gud.

De var på ville veier og måtte stanses. Men i sin harde forfølgelse av de kristne, fikk Saulus møte den oppstandne Kristus. Dekket for øynene ble tatt bort. Vitnesbyrdet lyder med stor frimodighet: Kristus er Guds Sønn! Han er vår fred! Ved ham har vi adgang til Faderen i en Ånd. Evangeliet er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker.

Jerusalem så det ikke, skjønte det ikke. «Visste du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred. Men nå er det skjult for dine øyne.» De så ikke hvem han var. De ville ikke se det. Bort med Jesus fra Nasaret! De kjente ikke sin besøkelsestid.

Kjenner vi vår besøkelsestid? Kallet til omvendelse og syndenes forlatelse i Jesu Kristi navn. Uinteressant, unødvendig, utgått på dato. Slik forkynnelse hører ikke lenger hjemme på kirkens prekestoler. Har vi glemt at Herren påla apostlene å forkynne nettopp dette for alle folkeslag, fra Jerusalem av? De gikk ut med evangeliet med livet som innsats. Gjennom trofaste tjenere gjestet himmelens Herre jordens folk med sin frelse, også her i Norden.

«Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde.» Veldige gjestingstider for land og folk. Det nåderike evangelium med kristne seder og skikker til et folk som bøyde kne for Kvite-Krist.

«Men stundom kom det kulde på Herrens kyrkjemark. Det var som Gud seg dulde, og borte var Guds ark. Det var dei mørke dagar, Guds ord var fåhøyrd segn. Og hjarta frys og klagar, det saknar sol og regn. Så sende Gud sin Ande som dogg på turre jord. Da vakna liv i lande, då grøddest vent Guds ord.»

I flere tiår har vi hatt åndelig kulde og uår i landet, midt i all vår velstand. Et massivt gudsopprør: en blodig borgerkrig mot våre minste brødre og søstre i mors liv. Hva er det som skjer? Vi slår oss selv og våre barn til jorden. Et iskaldt folk, en troløs kirke. Guds dom hviler over det landet.

Gud har sett til oss i vår nød. Han oppreiser en ydmyk Herrens tjener iblant oss. Med kjærlighetens brann kaller han høy og lav til besinnelse, til omvendelse. Hans tale og handlinger er ikke til å ta feil av. I kraft av sitt Gud-gitte embete refser han kongen og lyser lovgivere, dommere, leger og helsepersonell i bann, de som fører an i det grufulle folkemord.

Han legger ansvaret inn over kirkens lederskap med full tyngde. Hvordan kan dere rolig sitte og se på det som skjer? Hvordan kan dere være tjenere for et statsstyre som dreper uskyldige menneskebarn i hundre tusentall? Dette måtte bli kirkens banesår og åndelige død!

Verken statsstyre, domstoler, helsepersonell eller kirken kjente sin besøkelsestid. Bort med denne prelaten i nord! Han skaper uro i folkekirken! Det koster for mye å bøye seg for sannheten. Makt og ære, gunst og gode dager betyr mer. Guds vilje blir satt til side.

Men Herrens tjener står der, urokkelig fast på ordets trygge grunn. Han forkynner syndenes forlatelse for angrende syndere når de i sin nød roper om nåde. Løgn-kirken forkynner syndenes tillatelse! Vår kjære norske kirke blir en skjøgekirke. Hun driver hor med «en statsmakt som ikke lenger ser det som sin oppgave å opprettholde rettferd og fred. Hvor statens makt skiller lag med retten, der blir ikke staten Guds redskap, men en demonisk makt». (Kirkens Grunn). Herrens uredde tjener, som nå har lagt sverdet ned, gråt over land og folk like til det siste.

Jesus gråter over Jerusalem. Men han gjorde mer, han blir harm, harm over det som skjer i Guds hellige hus, v. 45-46. Han har en brennende nidkjærhet for Guds hus. Folket vanhelliger templet, det er blitt en røverhule. Troløse gudsdyrkere finner seg til rette med sin synd og urett midt i helligdommen.

Og hva skjer hos oss? Fosterdrap og sodomi og alskens utukt legitimeres i Guds hus. Herrens tjener ser ulykken, de fleste ser den ikke. Satan har funnet sitt trygge tilhold i Den norske kirke. Utrettelig roper Herrens tjener sitt varsku: Kom tilbake, du frafalne. Herren vil lege dittfrafall! Men de ville ikke.

Fortsatt blir bønner blir bedt i Guds hus. De når ikke frem til Guds trone. De overdøves av våre himmelropende synder. Abels blod roper høyt til den levende Gud, sammen med blodet fra alle de små som brutalt rives ut av mors liv. Ordet om korset mister sin kraft fordi vi ikke taler i klartekst om Guds vilje, fordi vi ikke bekjenner våre synder. Kirken fører folket på fortapelsens vei fordi lederskapet ikke vil vende om. De er ulver i fåreklær.

Men det går da så bra! Vi har det så godt i Norge. La oss ete og drikke og være glade. La oss fortsette leken og dansen rundt gullkalven, like til døden. Står ikke himmelporten åpen for alle? Noe annet er ganske uhørt. Formaninger fra en streng Gud om rett og galt er utidig! Vi er da myndige mennesker! Vi vet selv hva som tjener til vår fred!

Men ordet fra Guds munn står fast: «Omvend dere, så skal dere leve! Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?»

Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som blod, skal de bli som den hvite ull. Dersom dere er villige å høre, skal dere ete landets gode ting. Men er dere gjenstridige, skal dere bli fortært av sverdet. For Herrens munn har talt. Det store enten – eller! Velsignelsen eller forbannelsen. Velg da livet, så du kan få leve, du og din ætt!