Mistrodd i Norge, mishandlet i Iran

Det kan være grunn til å spørre om norske innvandringsmyndigheter har tilstrekkelig forståelse for hvor stor betydning troen kan ha i et menneskes liv, skriver Dagen på lederplass.

Så er det enda bedre dokumentert, det vi har hevdet lenge: Det er farlig for kristne konvertitter å bli returnert til Iran. I rapporten «Tro, håp og forfølgelse» viserNOAS, Norsk organisasjon for asylsøkere, atkonvertitter risikerer fengsel og tortur.

En naken rygg full av blåmerker er ett av flere talende bevis på hvatvangsreturnerte konvertitter risikerer.

Mannen med blåmerkene ble pågrepet idet han landet på flyplassen i Iran. Han bleforhørt, pisket og tvunget til å oppgi hvem han hadde kontakt med i Norge, før han ble løslatt mot kausjon.

NOAS presenterer flere oppsiktsvekkende funn. Det viser seg blant annet at norsk praksis overfor iranske konvertitter de siste årene har blitt mer restriktiv, uten at menneskerettssituasjonen for konvertitter i Iran er bedret. Det er dessuten lettere for seksuelt forfulgte eller politiske aktivister å få asyl i Norge enn for religiøst forfulgte.

Å returnere en person til land der hans liv og frihet er truet, eller der han risikerer tortur eller umenneskelig behandling, er forbudt i følge internasjonale konvensjoner som Norge har ratifisert. NOAS frykter likevel at konvertitter med reelt beskyttelsesbehov returneres til Iran, hvor de risikerer fengsling og tortur på grunn av troen sin.

Det kan være grunn til å spørre om norske innvandringsmyndighetene har tilstrekkelig forståelse for hvor stor betydning troen kan ha i et menneskes liv. Vi er også i tvil om de har tilstrekkelig kompetanse til å vurdere konvertitters troverdighet. Vi kjenner flere eksempler på at iranere som har vært aktive kristne i mange år, ikke blir trodd. Derfor synes viBispemøtet kom med et konstruktivt innspill da de i februar oppfordret myndighetene må søke kirkelig kompetanse når de skal vurdere slike saker.

Det er et faktum at en del kristnekonvertitter går tilbake tilislam. At enkelte dukker opp i moskeen i hjemlandet etter retur, er blitt brukt som argument mot konvertitters troverdighet. Det kan imidlertid være at de returnerer til moskeen nettopp fordi det oppleves umulig for dem å leve som kristne i land som Iran og Afghanistan.

Dagen viste i en artikkelserie tidligere i vår at presset på konvertitter er så massivt at mange gir opp. Ikke fordi de ikke tror, men fordi de ikke klarer å stå imot forfølgelsen fra myndigheter, lokalsamfunn og sin egen familie. Mange konvertitter opplever dessuten en sosial utestenging som vi i det individualistisk orienterte Vesten har problemer med å forstå. Følelsen av ensomhet blir ekstra kritisk hvis de ikke blir integrert inn i et nytt fellesskap, enten de blir boende i hjemlandet eller må flykte.

Det ser ut til å være grunn til å kritisereUDI ogUNE for ikke å ta menneskers tro alvorlig nok. Men for de av oss som er opptatt av at mennesker skal bevare sin tro, er det også på sin plass med selvkritikk.

Vi må sørge for at menighetene våre kan være en ny «familie» som erstatter den konvertitten er blitt utestengt fra. Her kommer vi altfor ofte til kort.