SEND INN INNLEGG
BRUTALT: Jeg har stor forståel
...
BRUTALT: Jeg har stor forståelse for de som ikke lenger holder ut, men vil gjerne si noen få ord om akkurat det. Jeg har selv vært på nippet noen ganger. Livet ble for brutalt, menneskers blikk for vonde, og den iboende skammen for stor, skriver Paal-André Grinderud. Her er han avbildet under et møte med helseminister Bent Høie (H) i april. FOTO: Tor Weiby Foto: Byline stor
Ingen er så trygg i fare
Del
– Et medmenneske lærte meg noe fint. Hun sa: «Paal, se opp mot himmelen når det blir for tøft. Hold blikket dit mot et annet sted for et øyeblikk. Det er alltid en mulighet til å begynne på nytt». Det har hjulpet meg, skriver Paal André Grinderud.
Ingen er så trygg i fare
som Guds lille barneskare,
fuglen ei i skjul bak løvet,
stjernen ei høyt over støvet (…)
 Hva han tar, og hva han giver,
samme Fader han forbliver,
 og hans mål er dette ene:
Barnets sanne vel alene.

 

Denne barnesangen har blitt sunget for meg siden jeg ble født så altfor liten i 1962. Både mor, far og besteforeldre sang den av hele sitt hjerte. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på hvordan det kunne ha gått med et prematurt barn som i tillegg var tvilling. Mor sa til de som kom på besøk på fødeklinikken: «Dere må ikke se så mye på den lille gutten min. Jeg vet ikke om han vil overleve. Han er så liten». Mors søskenbarn Karin har fortalt meg dette i senere tid.

Jeg har vokst opp med mange bedehus og kristne forsamlingslokaler i nærheten av der jeg bodde. Det var bedehus, pinsebevegelse og private hjem som ble åpnet opp for forbønn og taler. Jeg har mange ganger som ung mann vært sint på alle bønner som ble bedt til ingen nytte.

De ba for mennesker som var syke, at de måtte få leve og bli friske. Likevel døde folk. Det var da jeg virkelig lurte på om det de holdt på med var like mye tull og tøys som det å spille bingo.

Bingolokalene var fylt til randen av mennesker som trodde at akkurat i kveld ville det være deres tur. Nesten alle ble skuffet, og dro hjem. Jeg hørte en kvinne si en gang da jeg var tenåring: «Dette tullet skal jeg slutte med, for det gir ikke noen gevinst likevel».

Noen slutter også å be, fordi de føler at Gud ikke svarer dem. Jeg har aldri sluttet å be, selv om jeg ofte følte som ungdom at Gud ikke svarte på mine bønner om at mor måtte slutte å drikke. Som voksen har jeg stilt det motsatte spørsmålet: Det var vel aldri Gud som ba mor om å drikke? Men hvorfor hjalp Han ikke oss den gangen?

Daglig opplever vi mennesker farer på en eller annen måte. Det er en fare å bare stå opp av sengen. Mennesker blir drept rundt omkring i verden, og mange dør av sykdom. Er det egentlig noe mening i å be til en Gud ingen av oss har sett? Ja!

For meg føles det godt å be. Jeg ber om at Gud må beskytte meg mot farer, selv om jeg vet at jeg ikke har noen garanti. Troen er noe unikt som er gitt oss mennesker, og det fine er at vi kan velge om vi vil tro eller ikke.

Som en liten gutt var jeg sårbar, noe jeg fortsatt er. Da er det godt for meg å be min bønn, og avslutte den med: Jeg ber deg i Jesu navn. Jeg føler da at Gud vil passe på meg, men ikke mer enn han passer på andre. Farer kan vi aldri unngå.

Hjemme hos min bestemor Marie og bestefar Ludvig, var troen sterk. Marie ba sin bønn på kne foran kommoden med speil. Hun ba aldri høyt, men mumlet. Noen ganger sukket hun, fordi hun mente at herren hørte hennes bønner, og var med henne inn i den mørkeste natt.

For meg har det aldri vært noe press om at jeg måtte tro. Det har kommet sterkere etter jeg ble voksen. Som barn gikk det fort i svingene, og noen ganger ble bønnen slik: Gud pass på alle. God natt.

Jeg kjente ofte en slag beskyttelse som barn, også. Midt i alt lurveleven og støy, var det noe som fanget meg. Jeg ble helt stille når noen sang; ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare. En trygghet jeg fortsatt kan kjenne. Den sitter fast. Ikke beklemmende, men noe annet. Noe fint og sant fra en vond oppvekst.

Noen ganger vil en bønn gjøre susen. Andre ganger skjer ikke noe. Vi faller og detter fra hverandre som mennesker. Noen orker ikke mer, og velger å avslutte livet. Verden kan være et vondt sted å være. Ofte for noen, iblant for andre.

Nåde, hva betyr egentlig det ordet? I bibelsk sammenheng menes det Guds tilgivende kjærlighet. En ren kjærlighet, som ingen fysisk kan bevise. Det er kanskje det som er det fine med det å tro. Se en fremtid som kanskje kan bli det vi har ønsket oss aller mest.

Noen gir opp. Det kan være mange årsaker til det. Sykdom og nød gjennomsyrer vår klode om dagen. I mange land er lidelsene så store at det blir ufattelig. Mange mennesker er på flukt.

Hva er det som gjør at mennesker holder ut tragedier, også på det personlige plan?

Jeg har stor forståelse for de som ikke lenger holder ut, men vil gjerne si noen få ord om akkurat det. Jeg har selv vært på nippet noen ganger. Livet ble for brutalt, menneskers blikk for vonde, og den iboende skammen for stor.

Et medmenneske lærte meg noe fint. Hun sa: «Paal, se opp mot himmelen når det blir for tøft. Hold blikket dit mot et annet sted for et øyeblikk. Det er alltid en mulighet til å begynne på nytt». Det har hjulpet meg.

Jeg er fortsatt redd og usikker i blant. Da løfter jeg blikket mot himmelen og nynner; Ingen er så trygg i fare som Guds lille barneskare.

barneskare,fare,barnesang,ingen er så trygg i fare,bønnesvar,paal-andré grinderud