SEND INN INNLEGG
FIKSJON: Vi konsumerer mer fil
...
FIKSJON: Vi konsumerer mer film og serier enn noen gang. Vi spiller mer videospill enn noen gang. Vi elsker å se fortellinger om mennesker som ofrer seg for andre, eller kjemper mot det onde, eller overvinner lidelse. Vi finner mening og sannhet i fiksjonens univers, skriver kronikkforfatteren. Foto: Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Meninger
Et møte med Gud i fortellinger
Del
Det er som om kristendommens bortfall åpenbarer noe om virkeligheten, og samtidig åpenbarer behovet for det vi har mistet, kristendommen selv. 

Det kan virke som at verden har fått en fornyet interesse for fortellinger. Ikke misforstå, verden har alltid hatt en interesse for fortellinger, men man kan fort mistenke at de nyateistiske og postmoderne røstene som har dominert offentligheten de siste tiårene ikke har hatt så mye til overs for fortellinger.

For nyateismen ble fortellinger ofret i deres kamp mot religion og overtro. Vitenskap og en form for rasjonalistisk objektivitet var det eneste mennesket trengte for å navigere i virkelighetens kaos. I postmodernismens dekonstruksjon av identitet og avvisning av universelle strukturer, blir fortellingers sanne mening og hensikt umulig.

En slik utvikling vil naturligvis få følger for det moderne mennesket. For verden er laget av nettopp fortellinger. Verden er også laget av ting, naturligvis, men det er fortellinger som opprettholder verden. Vår oppfattelse av virkeligheten eksisterer med et mønster, slik en fortelling eksisterer med et mønster, og vi klarer ikke unngå det. Vi klarer ikke komme unna fortellingens nødvendighet.

For hva vil være resultatet av en slik dystopisk fremtid uten fortellinger? En fremtid uten mål og mening? Friedrich Nietzsche beskrev nihilisme som en tilværelse uten mål, uten sannhet og uten «ting i seg selv», dypest av alt beskrev han det som en tilværelse uten et svar på spørsmålet om hvorfor. Altså et meningens spørsmål som ikke blir besvart.

Tradisjonelt sett har kirken vært det rommet der mennesker har søkt etter, og funnet, mening. Gjennom liturgiens fylde deltar man i noe som er større, og dypest sett deltar man i selve virkelighetens utleggelse.

For de aller fleste er ikke dette lenger tilfelle. For de aller fleste er kristendommen irrelevant og passé. Vi lever på mange måter i et postkristent samfunn. Som kristen vil man kanskje oppleve en viss sorg over dette faktum, men det er likevel nettopp her det skjer noe spennende.

Det som er spennende er at verden virker å ha fått en fornyet interesse for fortellinger. Ikke på samme måte som i tradisjonelle kulturer eller som i den kristne fortellingens fylde, men som i underholdning. Vi konsumerer mer film og serier enn noen gang. Vi spiller mer videospill enn noen gang. Vi elsker å se fortellinger om mennesker som ofrer seg for andre, eller kjemper mot det onde, eller overvinner lidelse. Vi finner mening og sannhet i fiksjonens univers.

Denne voldsomme interessen avslører noe om den underliggende strukturen som samfunnet er bygget på, eller hvis vi drar den enda lenger: den underliggende strukturen av virkeligheten. Vi klarer ikke å løsrive oss fra fortellingene. Det er som om kristendommens bortfall åpenbarer noe om virkeligheten, og samtidig åpenbarer behovet for det vi har mistet, kristendommen selv.

I en postkristen tid og i fraværet av «Verdens lys», vil det bli synlig små glimt av lys spredt utover i mørket. Glimt av lys som vi mest sannsynlig ikke ville sett, hadde det ikke vært for det store lysets bortfall. Vi samler oss febrilsk rundt disse små lysene, og finner fragmenterte svar om mening og sannhet.

Det at andre fortellinger kan gi mening og sannhet vil for en del kristne muligens være kontroversielt. Hva hindrer da andre fortellinger fra å erstatte den kristne fortellingen, og hvordan forholder egentlig den kristne tradisjonen seg til dette? Et svar på dette spørsmålet finner vi hos en av oldkirkens tidligste kristne apologeter, hellige Justin Martyr (100-165 e.kr.).

«I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Slik begynner Johannesevangeliets prolog. De aller fleste kristne kjenner til begrepet Ordet, eller på gresk Logos, som en tittel på Kristus. Logos er det som opprettholder verden fra skapelsen av. Man kan også si at Logos er kristendommens underliggende språk. Det er vanskelig å overvurdere betydningen av begrepet Logos i kristen tradisjon, og hellige Justin Martyr brukte begrepet da han utviklet læren om logos spermatikos.

Hellige Justin Martyr var godt belest i datidens hedenske filosofi og litteratur, og han var av den oppfatning av at spor av sannhet kunne finnes i hedensk filosofi og litteratur. Dette la grunnlaget for læren om logos spermatikos, som betyr «det frøbærende ordet». Han avviste altså ikke hedensk litteratur, men han så på det som frø av sannheten. Fragmenterte deler av noe større.

For den hellige Justin Martyr var det tydelig at det kun var i den historiske fortellingen om Jesus Kristus at hele fylden av sannhet fant sted. Det at frø av sannhet og mening finnes utenfor den kristne fortellingen endrer ikke på det faktum at Kristus er den fullkomne sannheten.

Fortellingen om Kristus er alle fortellingers grunnlag, og man kan ikke komme utenom. Alt Kristus gjør og sier manifesterer seg som et ekko i menneskets virkelighetsoppfatning. Derfor er det ikke slik at vi nødvendigvis går utenfor den kristne fortellingen når vil ser på en film med sannhet og mening, men vi oppdager kristendommens Kristus i alt.

All sannhet er Guds sannhet, hvor enn man finner den. Vi kan møte Gud i alt og overalt, slik den hellige Gregor Palamas (1296-1359 e.kr) snakket om at de uskapte gudommelige energiene gjemmer seg bak fenomenene.

Kan man da si at film og serier, eller videospill, er gode alternativer til det å leve ut den kristne fortellingen? Svaret er nei. Det å se på film eller serier, eller det å spille videospill, er ikke gode alternativer. Det er en elementær forskjell i det å se Kristus i verden, og det å delta i virkelighetens utleggelse. Det er en forskjell på underholdning og levd liv.

Slik hellige Justin Martyr og den kristne tradisjon sier så er det er kun gjennom å leve i den kristne fortellingen at vi får del i hele fylden av Logos, Jesus Kristus, virkelighetens opphav. Samtidig er det også slik både hellige Justin Martyr, hellige Gregor Palamas, og den kristne tradisjon sier at vi kan møte Gud i alt og overalt. Vi kan altså finne spor av sannhet i film, serier eller videospill også.

Jeg kan dessverre ikke si at jeg er spesielt optimistisk når det gjelder fremtiden i det postkristne samfunnet, men det jeg derimot kan si er at fortellingene, de samme fortellingene som det postkristne samfunn har forkastet, lærer oss at Logos igjen vil våkne til liv.

Mørket har ikke vunnet, og det vil alltid komme en soloppgang med nytt liv, slik den hellige Johannes Krysostomos beskriver det i sin påskehomilie: «O død hvor er din brodd? (...) For Kristus er oppstanden, og du o død er utslettet. De onde er kastet ned, englene jubler, livet er frigjort. Kristus er oppstanden, og graven er tom for død».