Spiseforstyrrelser handler ikke om mat

I 2021 går fortsatt vekt og perfeksjon hånd i hånd. Og man kan jo ikke være lykkelig om man ikke veier en bestemt vekt. Eller?

Hva sier du hvis jeg sier at spiseforstyrrelser ikke handler om mat. Det er nettopp det de aller fleste tror. Noe som ikke er overraskende med tanke på navnet. Det er maten som er problemet. Det er maten alt handler om.

Det er en seiglivet myte som det nesten er umulig å ta livet av. Kanskje fordi samfunnet på ulike måter gjør alt de kan for å holde liv i den. De fyller oss om tanken på hva det vil si å være lykkelig. For i 2021 går fortsatt vekt og perfeksjon hånd i hånd. Og man kan jo ikke være lykkelig om man ikke veier en bestemt vekt. Eller?

Men for meg, som har levd med en alvorlig spiseforstyrrelse i godt og vel 10 år, så er ikke hovedproblemet mat. Jeg har diabetes type 1 i tillegg, og for meg ble spiseforstyrrelsen det eneste i kaoset jeg klarte å ha kontroll på og mestret. Trodde jeg. Maten er virkemiddelet jeg bruker for å kontrollere en eller flere underliggende problem og vonde følelser. Det er bare så utrolig sammensatt.

Å sette spiseforstyrrede mennesker i bås er noe de alle fleste gjør. Svart\hvitt tenking ødelegger ofte fakta rundt denne potensielt dødelige sykdommen. I helsevesenet møter man ofte dyktige mennesker, med lange utdannelser på sine felt.

Men det finnes få der ute som har en dyp og dobbeltsidig kunnskap når det kommer til mennesker som har en spiseforstyrrelse i tillegg til diabetes type 1. Enten så kan de det ene eller så kan de det andre. Man kommer som pasient med andre ord til kort, når det kommer til å få rett hjelp.

Mat er absolutt en avgjørende brikke og faktor, og jeg skal ikke si at den ikke har en betydning, for det har den jo i aller høyeste grad. Jeg ønsker bare tankene om at det er maten som er problemet, til livs.

Det blir rett og slett, brutalt nok, ens trygghet og trygge holdepunkt. Som en livbøye i en kraftig storm på havet, hvor man har falt over bord, kjemper og kaver, og driver lenger og lenger bort fra den trygge båten. Man klamrer seg fast til livbøyen og bruker alt av krefter på å ikke synke mot dypet og drukne i mørket.

Skal man behandle ett menneske som har en spiseforstyrrelse hjelper det ikke å lage en kostplan, gå gjennom hva personen spiser (eller ikke spiser) eller prøve å lage nye regler og etter hvert rutiner. Hovedfokuset i første omgang må være problematikken bak. Man må gå dypt, og så langt som mulig, ned i materien for å finne de bittesmå brikkene som etter hvert har formet seg til ett ganske massivt og vanskelig puslespill.

«Hvorfor bruker du mat til å kontrollere hvordan du har det? For, hvordan har du det egentlig? Hva er det som gjør mat så vanskelig?»

Disse spørsmålet burde vært starten på all behandling innen psykisk helse. For det er jo ofte det indre som er skadet. Da hjelper det ikke å ta fatt på medisinering eller kostplaner. Det tror jeg vil gjøre de underliggende problemene vondt verre. Nettopp fordi mange nok vil føle seg oversett og de virkelige problemene blir underrepresentert i så måte at man på sikt vil føle på utilstrekkelighet, motløshet og ikke føle seg hørt eller sett.

Å sette menneskets behov og ønsker i rett fokus er viktig, også i behandling av spiseforstyrrelser. Det er ikke bare en sykdom man skal behandle, men et menneske med hjerte og hjerne.

Klarer man ikke spise opp middag eller frokost må dette snakkes om og ikke skyves bort, bagatelliseres eller ties ihjel som et ikke-eksisterende problem. «Jeg var ikke sulten» er ikke ett tema når dette skjer hver eneste dag. Grip tyren ved hornene og ta kampen. Kommunikasjon er nøkkelen til mye, også i denne type behandling.

Og apropos kommunikasjon. Jeg opplevde både som barn, ungdom og ung voksen at man ikke snakket så høyt om følelser rundt det å ha diabetes. Man måtte bare ta insulin og spise rett. Ingen fortalte meg at den psykiske siden spiller vel så stor rolle som en insulindose.

Jeg kan spise det samme to dager på rad, men på ingen måte forvente at blodsukkeret er det samme. Den psykiske siden ved å ha en kronisk sykdom som diabetes type 1 ties ihjel og begraves seks fot under.

Jeg tror det er nettopp derfor det er så mange unge mennesker med diabetes som sliter både med skyld og angst. For når man blir fortalt at det «bare» er å gjøre sånn og sånn, og ikke klarer det, er det lettere å lukke seg selv inne og følelsene ute. Diabetes er ikke «bare» en sykdom. Det er en livsstil.

Som en ‘spiseforstyrret diabetiker’ har jeg lenge savnet en vesentlig ting. Litteratur om denne problematikken. Man vet at man er opptil 40 prosent mer utsatt for psykiske lidelser når man har diabetes, men dette snakkes dessverre ikke så høyt om.

Jeg har blant annet fått høre at noen er redde for «smitteeffekten» om man skal snakke om dette. Altså, at det kan påvirke sårbare mennesker med diabetes i motsatt retning. Men hva med alle oss som lever under dette og som gjerne vil dele for å hjelpe og belyse?

Det er skremmende at noen i det helet att mener at temaet aller helst ikke bør snakkes så høyt om, fordi man er redd for at det kan ha en negativ innvirkning eller «smitteeffekt». Hvordan vil det ikke utvikle seg om vi fortsetter å ikke snakke om det, lurer jeg på.

Det skrives jo og snakkes om alt fra selvskading og selvmord, så hvorfor skal ikke dette snakkes om? Hva gjør diabetes og spiseforstyrrelser til et mer brennbart tema? Vi vet jo at dette er et stort problem, med store mørketall.

Da er vel spørsmålet i dag: Er det noen som vet hvordan denne utviklingen faktisk ser ut? For når vi ikke snakker om det i helsevesenet, så blir det heller ikke naturlig å snakke så høyt om det med pasienter heller. Det sier jo seg selv.

Og da igjen ser vi et klart bilde på at sykepleiere og leger ikke har kunnskap nok til å behandle diabetes og spiseforstyrrelser som en underdoserings-lidelse innenfor kategorien uspesifisert spiseforstyrrelser, og ikke hver for seg, som jeg, og mange i min situasjon, ofte har opplevd skjer.

Og hva med alle de som sliter med denne komplekse livsstilen og levemåten?

Man velger konsekvent å la det forbli tabu.

Det jeg etterlyser er mer fokus på disse to alvorlige sykdommene i ett og samme bilde. Det snakkes om anoreksi, bulimi, overspising, megareksi og ortoreksi, men man går veldig stille i dørene når det kommer til en veldig utbredt måte mellom 30-40 prosent av alle jenter med type 1 diabetes vil komme til å være borti i løpet av livet. Det er skremmende tall.

Selv har jeg, etter flere år, klart å vært åpen om mitt liv med dette «tvangsekteskapet» og hvordan det har påvirket meg i større og større grad. Men det har tatt sin tid. Det har vært en krevende, sårbar og lang prosess. Og jeg har stort sett bare opplevd positive tilbakemeldinger. Faktisk åpner mange seg og forteller om samme skjebne. Det er sterkt å høre.

Felles for oss alle er at vi savner forståelse, kunnskap og ikke minst informasjon til selvhjelp. Det er vondt å vite at denne komplekse og krevende sykdommen bare vil føre flere og flere ned i dragsuget av skyld, skam og senskader om vi ikke snart erkjenner, og tar «tyren ved hornene».

For det vil bare bli verre før det (kanskje) blir bedre, men da må noen der ute gjøre noe.