SEND INN INNLEGG
KRISTEN: Når så du sist en opp
...
KRISTEN: Når så du sist en oppegående kristen i en film, TV-serie eller lærebok, spør Bjørn Are Davidsen. På bildet ser vi NRKs hovedkvarter på Marienlyst. Foto: Per-Otto Oppi Christiansen / NTB
Innspill: kultur
Hva hjertet er fullt av
Del
Rundt oss er det en manglende bevissthet om hvor «kristent» mye av det vi sier og tenker faktisk er.

Man trenger ikke være spesielt opptatt av Ordet, selv om man er opptatt av ordbøker. Men er man begge deler, kan man gjøre interessante oppdagelser.

Som da jeg nylig så på et populært nettsted at «Det hjertet er fullt av, renner munnen over med» ble omtalt som et nordisk ordtak. Det fortelles likevel - nærmest som en funfact - at «Lignende formulering finnes flere steder i Bibelen», som i Matteus 12,34.

Dette var ikke fra et faglig verk, kvalitetssjekket av filologer. Det er fort gjort å rette opp. Vi trenger ikke å ta dette som bevis på avkristning, men om ikke annet antyder det en manglende bevissthet om hvor «kristent» mye av det vi sier og tenker faktisk er. Hvis det er noe som har påvirket vår kultur på mange og avgjørende måter, er det Bibelen.

Så mange og så avgjørende, at de er blitt selvfølgelige deler av vår kultur. Så mye at vi ikke klarer å se skogen for bare trær. Eller si en hel setning uten at noe er hentet fra Bibelen.

Mye bør være opplagt hvor kommer fra, enten vi snakker om ulv i fåreklær eller syndebukk. Men hva med «som mor, så datter», «slag i luften», «ane fred og ingen fare», «veid og funnet for lett» eller «kjenne sin besøkelsestid»?

Jeg taler nok for døve ører om jeg hevder at alt dette er fra Bibelen. Her klarer nok de færreste å skille klinten fra hveten. Vi vil ikke mangle ramaskrik om noen skulle klage på dette. Det er som å flytte fjell å forsøke å endre det. Mine dager er nok talte før det faller i god jord.

Men selv om hjertesukk over dette kan havne på steingrunn, er det interessant å følge med på trender. Samtidig er det lett å overdrive. Det er ikke enkelt å tale sant eller rettferdig om avkristning. Nettopp det at ord og uttrykk, begreper og tenkesett er blitt en så selvfølgelig del av oss, antyder det motsatte. Vi er blitt så kristne at vi ikke ser det selv.

I en slik setting kan det altså fort bli funfact å oppdage at «nordiske ordtak» også står i Bibelen.

Samtidig er kunnskapen - bevisstheten - om våre røtter viktig. Uten dette, kan vi løsrive oss for mye. For å holde oss til bibelspråket: Bygger vi på sandgrunn, er vi utsatte for vær og vind, erosjon og flodbølger.

Dette er av flere grunner til å kritisere regjeringens forslag om å ta bort historie og religion for å redusere antall fellesfag i videregående. Kulturell kunnskap og verdimessige røtter kommer ikke gratis som manna fra himmelen.

Er vi midt inne i en kultur, er det lett å undervurdere betydningen av et fundament og en grunnmur som holder. For lite av det jeg tror og tenker er selvfølgelig. Det er ikke naturgitt å tro på et iboende menneskeverd. Eller på at jeg bør hjelpe «de andre», selv om det koster. Å ta imot flyktninger eller innvandrere fordi det lønner seg , er ikke kristen tenkning.

Ikke mange kulturer ser det som en selvfølge at det er bedre å ha fokus på å innrømme skyld, enn på ikke å tape ære. Er idealet å be om tilgivelse, kan vi vedgå feil, uten å tape ansikt. Et så lite selvfølgelig ideal at ingen har hatt lett for dette gjennom århundrene, eller har det i dag.

Opplysningstiden lar seg knapt forestille uten middelalderens tenkere som oppfattet fornuften som avgjørende viktig. Fremskrittstanken er en kulturell mutasjon knyttet til troen på reelle mål bak historien, siden Gud dypest sett styrer den.

Kristen tro og tanke er innført i Norge i flere bølger. I middelalderen ble vi del av det europeiske prosjektet med universiteter, romerrett og rasjonalitet, inkludert arbeidsmunker og teknologiutvikling, hospitaler og kamp mot blodhevn og å sette barn ut i skogen.

På 15-1600-tallet kom fornyet fokus på bibeltroskap, selv om kongen i København nå styrte kirken og lovene ble langt strengere enn i middelalderen. På 1700-tallet kom en ny vekt på personlig tro gjennom pietisme og konfirmasjonsundervisning. Kirkens initiativ ga skole for alle, slik at både gutter og jenter lærte å lese.

Selv om det ikke manglet spenninger hadde mange i embedskirken, god kontakt med grasrota. Fremoverlente og vitenskapsglade potetprester rettet titusener fra sultedøden. Mange prester forsøkte også å hjelpe arbeiderklassen som var begynt å vokse frem. Selv om ikke alle biskoper var like ivrige på demokratiske reformer. På 1800-tallet kom haugianismen, misjons-, lekmanns- og avholdsbevegelsene som på hver sine måter synliggjorde protestantisk arbeidsetikk.

Selv om Hauge-jubileet betyr at han får bred omtale i år, er mye annet ute av vår bevissthet. Noe henger også sammen med mer aktive forsøk på å viske ut eller svartmale en kristen fortid. Siden slutten av 1800-tallet har vi også i Norge fått politiske og kulturelle tradisjoner for å omtale denne delen av vår fortid som mørk.

Dette er ikke lenger så toneangivende, men resultatet er synlig i mer enn ordbøker. Når så du sist en oppegående kristen i en film, TV-serie eller lærebok? En rosende omtale av misjonærer? Betydningen av kristen tro for giverglede? For vitenskapen? Hvor mye Kepler, Newton og mange andre før og etter har vært inspirert av sin kristne virkelighetsforståelse?

At vi ser så lite av dette, sier nok noe om hva vårt kulturelle hjerte ikke lenger er fullt av.