SEND INN INNLEGG
TRO: Rettferdiggjørelse ved tr
...
TRO: Rettferdiggjørelse ved tro forteller en helt annen historie. Der vi blir små og bøyd under Guds store fantastiske vilje. Fri fra eget strev og egne gjerninger, skriver Lena Kaasa Tillerli (bildet). 
 Foto: Privat
debatt
Illusjonen om en 
snarvei inn i Guds rike
Del
Idet vi hopper galant forbi vår syndenatur og ekte omvendelse, sprinter vi seirende og i full fart inn i det åndelige uten å være helliggjort.

For et par år siden hørte jeg en sindig engelskmann snakke om at vi alle er syndere, og stiller på lik linje ovenfor Gud. Det ble starten på mitt fall ned fra å være en utslitt og selvrettferdig «flink kristen», til en uhelbredelig synder i desperat behov av Jesu frelsesverk.

Jeg tror trosbevegelsen (Word of faith) har vært med og omdefinert evangeliet for oss. Fra hva Jesus har gjort, til hva jeg kan gjøre. Fra fokus på Jesus til fokus på Meg.

Jeg undrer meg over om bølgene av «profetier» og uro vi har sett den siste tiden, kan være fruktene av en karismatikk og en trosbevegelse som har beveget seg langt utenfor Guds ord og det som er godt. Jeg tror evangeliets kjerne sakte har blitt omdefinert for å passe inn i læren vi presenterer.

Troslæren har omdefinert tro til å bli en slags «troens kraft» jeg får del i, gjennom de ord jeg taler, min lydighet og mine åndelige gjerninger. Utslitt og desillusjonert tror jeg vi har mistet av syne selve basisen for vår frelse. Tro er ikke en superkraft som gjør meg fortjent til helbredelse eller frelse. Tro er hjertets overgivelse, en tillit til En som er større enn meg selv. En hvile fra meg selv og mine gjerninger til fordel for Ham og Hans gjerninger.

Gjerningene skal være fruktene, ikke røttene. Når vi har gjerninger ved røttene, blir vi ofte kastet inn i en pendeltilstand mellom åndelig selvrettferdighet og massiv fordømmelse. Gjerningene hører hjemme i oss. Men gjennom den Hellige Ånd i de som vandrer i Ånden. Da blir vi desto mer avhengig av at Han får plass i oss, av helliggjørelsen. Og den starter med tro på Jesus Kristus alene, og ikke med egne gjerninger.

Rettferdiggjørelse ved tro på Jesus alene er så frigjørende for oss som har vokst opp med flink pike-syndrom, med en lære som handler om hva jeg kan gjøre for Gud. Forkynnelse om dette har vært fraværende eller i beste fall tomme ord. Og har kommet i et knippe sammen med åndelige gjerninger jeg bør gjøre og bølger jeg må kaste meg på. Jeg tror vi trenger å komme tilbake til våre røtter. At vi i vår søvn står vi i fare for å kaste på båten de aller mest essensielle læresetninger i evangeliet. Sannheter Luther med blod og tårer kjempet for. Kristus alene, skriften alene, troen alene.

Dersom vi tar synden helt eller delvis bort fra likninga, får vi ikke et helt evangelium. Det er den som skiller oss fra Gud. Ikke bare den ytre, men den indre skjulte synden i hjertet. Her holder det ikke å være en flink og prektig kristen. «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, ubotelig sykt er det.» (Jer 17: 9). Det var denne hjertets skjulte synd Jesus konfronterte da han hevet standarden med bergprekenens ord: «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere.» Her avlyser han ikke loven, tvert imot oppfyller Han den og viser oss at loven er vår vokter til Kristus. Loven viser oss at å leve rettferdig er totalt uoppnåelig for oss alle. At det er kun i Jesus vi kan bli rettferdiggjort.

Troslæren har derimot ledet oss forbi dødens legemes dilemma, og inn i en syndefri herlighet. Der jeg er rettferdig, herliggjort og ledet av Den Hellige Ånd. Alt uten å ha gitt opp mitt eget liv. Omvendt meg skikkelig. Uten å ha sett at jeg stiller på lik linje med den verste synder «ute i verden». Og vår illusjon om et tilnærmet syndefritt liv, blir vår egen store selvrettferdighet. Idet vi tror at vi klarer dette selv, får vi et dekke for våre øyne. Vi havner i en dyp søvn. Og merker ikke at vi har blitt maktesløse, uten våpen, et klart sinn og en våken ånd.

Idet vi hopper galant forbi vår syndenatur og ekte omvendelse, sprinter vi seirende og i full fart inn i det åndelige uten å være helliggjort. Ser vi ikke at vi bærer på en natur full av synder og sår? Verden ser det. Og de reagerer. På vår selvrettferdighet og vårt falske evangelium.

Når det ender opp med at mennesker blir store og misbruker Guds navn. Misbruker mennesker, penger og makt. Fruktene av dette har blitt malt for våre øyne på et globalt plan den siste tiden.

Det har rystet en hel verden. Ryster det oss? Ser vi hvor motsatt av evangeliet dette er? Jeg vil påstå at om vi går inn i det åndelige uten erkjennelse av syndenaturen, ekte omvendelse og den totale avhengighet av Jesus, blir vi ikke fylt av Gud. Vi blir fylt av oss selv eller det som verre er. Bibelverset om den brølende løve som går omkring på jorden, har fått en ny aktualitet i en karismatikk som har gått av hengslene.

Rettferdiggjørelse ved tro forteller en helt annen historie. Der vi blir små og bøyd under Guds store fantastiske vilje. Fri fra eget strev og egne gjerninger. Det handler ikke om oss. Der vi er høyt elsket, men født inn i en skadeskutt og fallen verden. Guds frie gave er rettferdighet i tro på den elskede Guds sønn. Paulus lidenskapelige ord runger ut til oss som er utslitt av egne gjerninger: «Dere uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere slik at dere ikke lenger skulle lyde sannheten, dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!» (Gal. 3:1)

synd,frelse,jesus,evangeliet,profetier,paulus