Stiftelsen Bibel og Misjon 1991-2002

Etter samtaler med ledelsen i NMS besluttet den lille gruppen aktivister å etablere en stiftelse for misjon, det skjedde på nyåret 1991. Hver misjonær måtte skaffe sin egen lønn, men stiftelsen ville sørge for at alt gikk i lovlige former og bidra til at vi kunne optimalisere det frivillige arbeidet.

Dette er historien om misjonsorganisasjonen Stiftelsen Bibel og Misjon (SBM) som hadde ni fulltidsmisjonærer på det meste, men som Norme (Norsk råd for Misjon og Evangelisering) aldri fikk med seg i sine statistikker over misjonærer. Ingen fremstilling av norsk luthersk misjon til Pakistan, Madagaskar, Ecuador, Frankrike eller Israel er komplett uten at også SBMs bidrag kommer med.

I disse dager er det 30 år siden SBM ble etablert. Dette er historien fra mitt perspektiv og mitt bidrag til at SBM og dens misjonærer ikke blir glemt.

Hvorfor og hvordan ble SBM til? På generalforsamlingen til Det Norske Misjonsselskap (NMS) i 1990 vedtok de å gå inn for kvinnelig prestetjeneste. Det førte til uro. En gruppe på fem misjonærer ville ikke være med på veien videre, og en gruppe misjonsvenner ville sørge for at disse misjonærene kunne fortsette sitt misjonsoppdrag i stedet for å slutte som misjonærer fordi de ikke kunne og ville stå som misjonærer i NMS lenger.

Etter samtaler med ledelsen i NMS besluttet den lille gruppen aktivister å etablere en stiftelse for misjon, det skjedde på nyåret 1991. Hver misjonær måtte skaffe sin egen lønn, men stiftelsen ville sørge for at alt gikk i lovlige former og bidra til at vi kunne optimalisere det frivillige arbeidet.

NMS-misjonærene som trengte en ny ramme for sin tjeneste var: I Pakistan: biskop Arne Rudvin, konen Päivi Rudvin og datteren Lise Rudvin. De hadde vært en del av Muslimmisjonen som ble inkludert i NMS. Biskop Rudvin var så integrert i sitt nye land at han søkte og fikk pakistansk statsborgerskap for å kunne bli værende i tilfelle politisk uro førte til at utlendinger ville bli kastet ut av landet.

På Madagaskar var det Einar og Edith Bjørkås som kom til Madagaskar i voksen alder og som gjennomførte hele 15 års felttjeneste.Det som startet som reaksjon mot NMS fortsatte med bredere nedslag, for senere kom Ecuador-misjonærer fra Santalmisjonen: Anbjørn og Reidun Neerland. De hadde tidligere brutt med sin misjon på et spørsmål beslektet med kvinneprestvedtaket i NMS.

Så fulgte Eric og Elin Fracheboud, NMS-misjonærer i Paris. Eric Fracheboud, franskspråklig sveitser var gift med norske Elin, født Haanes. De brøt med NMS da de hadde avdekket at kirken de og NMS samarbeidet med i Paris drev et sykehus der abort ble utført.

Da NMS ikke ville bryte med sin samarbeidskirke så brøt Fracheboud med NMS. I tillegg til disse ni fulltidsmisjonærene ble Børre Knudsen utsending til Israel flere vintermåneder på rad.

Misjonærene var i ulike roller der de var. På hver sin måte var dette alle sjeldne, sterke og fargerike misjonærer og representerte ulike synspunkt på lavkirkelighet/høykirkeliget og kjarismatikk og konfesjonell lutherdom, for å nevne noe. SBM hadde ikke noe sterkt sentralledd og ledelse. Vi ble mer tilretteleggere, og misjonærene ønsket det helst slik. Flere av misjonærene trengte lite praktisk tilrettelegging.

Rudvin var selv leder og biskop i den pakistanske kirke. Anbjørn og Reidun Nerland hadde selv startet og drevet menighetsbygging etter de brøt med Santalmisjonen. Ekteparet Fracheboud startet etter hvert sine egne prosjekter i Montpellier, Frankrike. I praksis var det familien Bjørkås vi måtte finne teknisk feltsammarbeide med NMS om. Om ikke SBM ble regnet for mye i norsk sammenheng, så viste den gassiske kirkepresident anerkjennelse av den lille misjonen da han stilte opp på SBMs sommerleir der han ba om flere SBM-misjonærer til Madagaskar.

Selv var jeg initiativtaker og praktisk tilrettelegger for å få Børre Knudsen til Israel, både for å gjøre en tjeneste for evangeliet der, og for å gi ham og kona Ragnhild en årlig pust i bakken. Jeg ønsket å bruke en av de virkelig store som norsk misjon ikke viste initiativ til å nyttiggjøre seg.

Norge har neppe fostret en dyktigere og mer dyptpløyende «israelsmisjonsteolog» enn Børre Knudsen. Det illustrerer følgende fortelling: https://www.verdidebatt.no/innlegg/11518206-jeg-lop-om-kapp-med-borre-knudsen-og-tapte. Jeg mener at i norsk luthersk israelsmisjonshistorie bør Børre Knudsen inkluderes i fortellingen, og i Knudsens biografi bør dette kapittel av hans liv med.

En strateg i SBM-arbeidet var Jouni Rudvin, sønn til biskop Rudvin. På hans initiativ etablerte en kontakt med For Bibel og Bekjennelse (FBB) og en satte umiddelbart i gang med samarbeide om «Bibel og Misjon»-sommerleirer. Det kunne være godt over 100 deltakere på flere av disse sommerleirene som fungerte både som sted for fellesskap og oppbyggelse, men også som sted der misjonærene kunne møte sine støttespillere og legge grunn til videre støtte.

Det var et mål om at mest mulig av pengene som ble samlet inn skulle sendes ut til misjonærene. Slik jeg husker ble ca 3 prosent værende igjen i Norge for å dekke nødvendig administrasjon. Dermed havnet 97 prosent av pengene ute hos misjonærene.

Noen vil nok synes dette er storartet, men historien lærte meg at dette var en kritisk lav bruk av penger til administrasjon. Dette var kun mulig å gjøre fordi vi hadde frivillige ressurser, men slike ressurser brukes opp, og etter en stund fortsetter enkelte ting av plikt, og på overtid.

Vi burde ha brukt 15-20 prosent i Norge om dette prosjektet skulle ha fortsatt og være langsiktig levedyktig. Økonomiarbeidet ble i alle år drevet av Terje Bjørkås som senere havnet som misjonær for NMS på Madagaskar, og nå er misjonsleder i Frikirken. SBM hadde to typer folk involvert: De som støttet misjonærene på grunn av sitt teologiske og praktiske vitnesbyrd i kvinneprestsaken, og de som støttet misjonærene på tross av sitt teologiske og praktiske vitnesbyrd.

De siste støttet misjonærene fordi dette var veldig flinke og erfarne misjonærer med lang fartstid. De var kanskje personlig venner av misjonærene, og ville bidra til at de fikk fullført sitt oppdrag.

I 2002 hadde alle misjonærene enten avsluttet sin tjeneste eller var pensjonert, bortsett fra Lise Rudvin. En forsto at ingen flere andre i NMS eller andre misjoner ville kommer over til SBM, på tross av den teologiske utviklingen som disse organisasjonene opplevde. Flere av oss mente vi ikke hadde mange nok som ville satse på å få dette til, enkelte nøkkelfolk av de frivillige var slitne og det var best å avrunde, og et flertall valgte å avslutte SBM.

Vel, egentlig ble det et hamskifte. En gruppe som ville organisere støtten til Lise Rudvin ba det avgående styret om de kunne bidra til hamskifte av stiftelsen SBM til stiftelsen M28. Dermed vedtok de avgående styret alle vedtekstendringer som skulle til for at en kunne benytte samme organisasjonsnummer til å fortsette organiseringen. Idag er det Åse Næss som er praktisk koordinator i denne gruppen. M28 var involvert på FBBs sommerleir så lenge disse sommerleirene varte.

De fire styrelederne av SBM disse 11 årene var Torkild Masvie (undertegnede), til han gikk ut av lederrollen da han flyttet til Jerusalem for å lede Caspari Center frem til 2005. Idag er han biskop i Den Lutherske Kirke i Norge. Deretter fulgte Oddvar Moi, frikirkepastor i Arendal. Han gikk ut av oppgaven før han konverterte til den katolske kirke. Idag er han katolsk prest i Oslo. Johannes Sørensen, Tromsø overtok deretter.

En NMS-veteran som ble en av arkitektene bak Tromsø valgmenighet som knyttet seg til Børre Knudsen. Han er idag pensjonist i Tromsø. Den siste lederen, som også var med gjennom i hele «hamskiftet», var John-Terje Sørensen, lærer i Nord-Troms.

Arkivmaterialet etter SBM sendes i disse dager til «Misjons- og diakoniarkivet, VID» i Stavanger og vil da være tilgjengelig for forskning. I arkivet er mye interessant. Her vil noen hver få overraskelser over hvilke kjente navn fra norsk kirkeliv som dukker opp.