Byen var lukket og stengt

Nei, overskriften er ikke hentet fra en Vestlandsavis den siste uken.

Det er første setning i Josva 6, og realiteten i den nedstengte byen Jeriko. Men her slutter også likhetene mellom Jeriko og dagens strenge koronatiltak.

Eller gjør den egentlig det? I denne teksten vil jeg ta for meg forholdene i Josva-boken, og se om det er noe vi kan ta med oss inn i våre nedstengte byer, nesten 3.500 år senere.

Utgangpunktet mitt er at slike lockdown-perioder kan brukes konstruktivt. Tid til overs kan investeres på gode eller mindre gode formål. Og kanskje kan god bruk av denne tiden hjelpe oss i møte med nye utfordringer?

Tid med Gud: Kan Josva lære oss noe om å bruke tiden godt, i felleskap med Gud Hans ord?

Da Josva ble innsatt som leder, fikk han følgende beskjed;Denne lovboken skal ikke vike fra din munn, men du skal grunne på den dag og natt, så du tar deg i vare så du gjør etter alt det som er skrevet i den. For da skal du ha fremgang på din vei, og da skal du ferdes viselig. Josva 1.8.

Kanskje kan vi også ta med oss Guds oppmuntring til mot og modighet, som Josva fikk?

Josva 1.7;Vær bare sterk og overmåte modig, så du tar deg i vare så du gjør etter hele den loven som min tjener Moses bød deg. Vik ikke fra den, verken til høyre eller venstre, for at du kan ferdes viselig overalt hvor du går.

Anledning til læring: Josva sendte ut to spioner for å gjøre seg kjent i det lovende land. Speiderne kom tilbake med gode rapporter (Josva 2). Senere fikk Josva detaljerte beskrivelser om hvordan de skulle krysse Jordan-elva og ta seg inn i Jeriko.

Kan vi også bruke tiden godt for å lære oss mer om dem vi er kalt til å vinne for evangeliet? Eller er det nye ting vi bør lære, teste ut, eller øve oss på, i disse tider?

Hva med å utforske mer av Guds vilje for de rundt oss når samfunnet er nedstengt? Kan tiden med et nedstengt Norge være en tid hvor Gud kan vise oss nye ting for tiden som kommer?

En ny vei: Kanskje hadde Josva allerede planlagt en måte å krysse Jordan-elva på, slik spionene hadde tatt seg over? Men i samtale med Gud fikk han nye instruksjoner. Gud hadde nemlig laget en demning 30 km lenger opp, så det jødiske folket kunne krysse Jordan til fots.

I Josva 3.3-4 sier Gud til at folket skal følge etter prestene som bar paktkisten på skuldreneNår dere ser at levittprestene løfter opp Herren deres Guds paktkiste, skal dere bryte opp og følge etter den …for dere har aldri gått denne veien før.

Når noe ser helt umulig ut, prøv en ny vei. Når fysiske samlinger ikke lar seg gjennomføre; kan vi forkynne budskapet via digitale plattformer?

Kan en telefonsamtale bli løsningen for en som trenger et Gudsord? Jeg har selv ved noen anledninger bedt med venner på telefon og sett Gud i det.

I Den Norske Israelsmisjon har vi også laget digitalt innhold til oppbyggelse: Både direktesendte programmer, andakter, undervisning, møter, Bibel-quiz, musikk, påskevandring og bønnemøter har gjort det mulig å velsigne misjonsvennene våre.

Kanskje skal vi også merke oss at prestene ble stående midt i Jordan-elva til hele folket hadde kommet seg over?

Kanskje hviler det et ekstra ansvar på oss som er ledere, til åstå i de krevende tidene og restriksjonene som kan virke meningsløse(?) Dersom de kristne lederne gir opp, eller gir blaffen; hvordan kan vi da forstå alle dem som virkelig rammes av pandemien?

Minnesteinene: Har du tenkt over hvor mange steder i Bibelen det oppfordres til å minnes, snakke om og markere de gode tingene som Gud har gjort? Salme 103 er ett eksempel;Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alle hans velgjerninger.

Den samme grunnen til at Josva ber de 12 staute karene om å ta med seg hver sin stein fra Jordan-elva og reise et minnesmerke i Gilgal.

Josva 4.21-22 sierNår deres barn i tiden som kommer spør sine fedre og sier: Hva betyr disse steinene? Da skal dere la deres barn få vite det og si: Israel gikk over Jordan på tørst land. For Herren deres Gud lot vannet i Jordan tørke opp foran dere, helt til dere hadde kommet over, sik Herren deres Gud gjorde med Rødehavet.

Bruk altså tiden godt til å takke for alt det gode som Gud har gjort for deg så langt.

Omskjæring og rensing: Allerede før folket krysset Jordan-elva hadde Josva bedt dem om å «hellige seg» (Josva 3.5). Men i Gilgal ba Gud Josva gjennomføre en kollektiv omskjæring av alle gutter og menn. Ingen hadde nemlig blitt omskåret de 40 årene folket vandret i ørkenen.

Men før folket skulle innta Kaanan, var det viktig at mennene bar pakts-tegnet mellom Gud og folket, nemlig omskjærelsen. Bruk anledningen som et nedstengt samfunn gir oss, til å ta et oppgjør med synd, med uvaner og med dårlige praksiser.

Har du barn i huset, er dette en god anledning til å legge bort kommentarfeltet og mobilen, og bruke tid på hverandre.

Innta landet: Mange husker fortellingen om hvordan det jødiske folket inntok Jeriko by. Byen varlukket og stengt. Ingen gikk ut og ingen kom inn. Men på Guds kommando gikk det jødiske folket rundt byen én gang hver dag, i seks dager, i stillhet.

Den syvende dagen gikk de syv runder før de ropte ut av all sin styrke. Gud lot murene rase sammen og byen ble knust. Seieren var den første i en lang rekke hvor Guds folk inntok landet de var blitt lovet.

I en nedstengt tid har vi god mulighet til å trene oss på å lytte til Gud; om når vi skal bruke utestemme og når vi skal vandre i stillhet. For det finnes en tid for å tale, og en tid for å tie, som Fork. 3.7 sier.

Men når tiden er inne, da skal vi bruke utestemmen. Ikke fordi vi skal rope så høyt, men fordi vi skal nå nye mottakere som til vanlig er utenfor vår ­rekkevidde med budskapet om Guds kjærlighet.

Kalt til godhet: For vi er kalt til å innta landet med godhet, med Gudsord og Guds kraft. La oss derfor be om at våre liv ha større ringvirkninger enn det har hatt så langt, og at budskapet fra neste generasjon har enda større reach enn vårt.

Her vil jeg også løfte frem et globalt perspektiv. Kan vi, som er Guds folk, innta verden med godhet og kjærlighet der hvor utrygghet og fattigdom rår?

Kan vi innta de greske øyene med kjærlighet og generøsitet, der hvor krigsrammede flyktninger har søkt beskyttelse? Kan vi rope varsko når antisemittismen øker, og konspirasjonsteorier gjør jødene til pandemiens synde­bukker?

Hva kan vi gjør for millioner av trossøsken som lever i forfølgelse og isolasjon selv når pandemien ikke herjer?

Kanskje koker det hele ned til om Guds nærhet kan inntaoss, slik at vi finne Guds vei gjennom de stengte tidene, i våre nedstengte og lukkede byer?