SEND INN INNLEGG
KRIG: Hva er det denne hvite g
...
KRIG: Hva er det denne hvite generalsekretæren egentlig ikke forstår? Hva vet hun egentlig om Sør-Sudan? Han tenker litt, retter blikket tålmodig mot meg igjen og forklarer sakte: - Det er jo krig i Sør-Sudan. Mennesker blir drept. Her er det trygt. Derfor kommer de, skriver Kristine Storesletten Sødal. På bildet ser vi mat fra Verdens matvareprogram bli losset av en lastebil i Sør-Sudan. Foto: Matthew Abbott / AP / NTB
meninger
Alle dem som aldri kommer hit
Del
I debatten om hvor mange kvoteflyktninger Norge skal ta imot, er det lett å miste nyansene. Hvor mange er egentlig 3000? Og hvis 50 ikke er nok – hvor mange kan vi ta imot før det blir nok?

Når disse diskusjonene går i Norge, tenker jeg ofte på en opplevelse jeg hadde i 2017.

Da besøkte jeg distriktet Vest-Nilen nord i Uganda, hvor organisasjonen vi samarbeidet med ønsket å starte prosjekter for en stor gruppe vi den gang ikke hadde noe tilbud til: flyktningene fra det borgerkrigsrammede nabolandet Sør-Sudan.

- Hvor mange ugandere bor det i dette området, spurte jeg lederen for organisasjonen. - Omkring to millioner, fikk jeg vite. - Og hvor mange flyktninger er det i tillegg? - Det nærmer seg nok en million, svarte han.

Jeg ble utrolig overrasket, og lurte på hva lokalbefolkningen synes om at det kommer så mange flyktninger hit? Han ble tydelig brydd over spørsmålet mitt. Hva er det denne hvite generalsekretæren egentlig ikke forstår? Hva vet hun egentlig om Sør-Sudan?

Han tenker litt, retter blikket tålmodig mot meg igjen og forklarer sakte: - Det er jo krig i Sør-Sudan. Mennesker blir drept. Her er det trygt. Derfor kommer de.

Nesten 2,3 millioner mennesker har til nå flyktet fra den brutale borgerkrigen i Sør-Sudan. Over 1 million av dem har satt kursen mot nabolandet Uganda – et av verdens største mottakerland av flyktninger.

I fjor tok Uganda imot ufattelige 133.366 nye flyktninger, flere enn noe annet land i verden. Det er ikke uten grunn at Uganda roses av FN for måten de tar imot flyktninger på.

65 prosent av flyktningene i Uganda kommer fra Sør-Sudan. Forholdene i bosettingene er vanskelige, selv med matrasjoner fra årets nobelprisvinner Verdens matvareprogram og annen hjelp fra internasjonale og lokale aktører.

Å ha opplevd krig er brutalt i seg selv, og mange må bære med seg traumer, frykt og savn etter dem de har mistet. Det oppstår også utfordringer knyttet til relasjoner mellom flyktninger og lokalbefolkning.

Men flyktningene har fått komme til Uganda, som en selvfølge. Her er det ingen innvandringsregnskap. Det er krig og mennesker blir drept. Flukt over grensen er den eneste løsningen.

Om få uker er det klart for årets Operasjon Dagsverk (OD), hvor årets prosjekt skal støtte nettopp Strømmestiftelsens arbeid for ungdommer som har flyktet fra Sør-Sudan til Nord-Uganda.

Jeg er takknemlig for at vi klarte å starte nye programmer her, og at elever fra hele Norge nå skal samle inn penger til livsmestringskurs for 10.200 ungdommer.

Her skal de få traumebehandling, lese- og skrivetrening som følge av tapt utdanning og yrkesopplæring og støtte til å klare seg videre.

«Når verden er full av hindringer, må vi pushe grensene for å komme framover», lyder slagordet til årets OD. Det er et spesielt år for årets aksjon – med begrensninger som følge av koronapandemien.

Men aller mest et spesielt år for Uganda og Sør-Sudan. Til tross for fredsavtale er freden i Sør-Sudan skjør, og koronakrisen har ikke gjort det lettere.

Klimaendringene er et annet element, og senest i september ble deler av Sør-Sudan rammet de verste oversvømmelsene på 60 år. Det resulterte i en humanitær katastrofe, og rundt 700.000 ble rammet, hvor enda flere måtte flykte.

Årets OD-slagord kan tolkes på mange måter. Hva eller hvem bestemmer at grenser hindrer, beskytter oss eller skiller oss fra hverandre? Akkurat nå er nesten 80 millioner mennesker i verden på flukt fra hjemmene sine. Rundt halvparten er under 18 år.

I den gjentagende debatten som vi ser i Norge, virker det stadig nødvendig å påminne om at de aller fleste flykter til et annet sted i landet de bor i, eller til nabolandene sine.

Samtalen i Nord-Uganda gjorde sterkt inntrykk på meg, en opplevelse jeg har tatt med meg videre.

Jeg håper årets Operasjon Dagsverk kan bli en påminnelse om at å være ungdom på flukt krever mot, vilje og støtte, om alt de må gjennom, hindringene som står i veien, og at situasjonen flyktningene står i ikke er noe de har valgt selv.

Det er vår plikt som medmennesker å støtte opp og gjøre hjerterommet større.

kristine storesletten sødal,strømmestiftelsen,meninger,flyktninger,afrika,sudan,uganda,hungersnød,fattigdom,sult,kvoteflyktninger