Robert munk til minne
Jeg leser at Robert munk er død. Jeg kjenner på gleden og takknemligheten for at jeg fikk møte munken ved Tinnsjøen.
Fire ganger har jeg besøkt klosteret, og jeg har følt en spesiell fred og stillhet både ved besøkene og når jeg tenker på dette i ettertid etterpå.
Første gangen jeg besøkte klosteret er det vel snart 20 år siden, og vi var på den daglige messen kl. 17.00. Det var to yngre munker med der også, og messen ble utført med ritualer jeg var og er fremmed for.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Og den tok lang tid. Likevel kjente jeg at det var hellige handlinger, og en ro senket seg ned i oss som var til stede. Det var bare vårt besøk, på fire mennesker som var tilhørere på messen.
Etter messen i den lille kirken inviterte Robert Munk oss med i det lille klosteret, og han fortalte oss at dagens messe hadde handlet om bønn for alle barn i verden.
Det enkle klosteret og levesettet gjorde inntrykk. Det var ikke elektrisitet, men likevel hermetiserte Robert plommer fra egen klosterhage på den enkle vedkomfyren. Vann hentet de fra en kilde. Robert viste oss stolt hagen sin, og for første gang fikk jeg smake aroniabær.
Vi kunne veldig godt forstå når han fortalte at det var mennesker som kom til klosteret og fikk hvile og samlet krefter.
Vi besøkte Robert Munk i det lille klosteret fire ganger, og forlot alltid stedet med fred og takknemlighet.
Siste gangen vi besøkte klosteret var sommeren 2019.
Vi hadde gjester fra Tahiti, min manns datter, svigersønn og barnebarn. De var mormonere, men vi hadde lyst å ta dem med til klosteret ved Tinnsjøen. Det var sent, klokken var 21 om kvelden.
De hadde fått en ny portal siden sist, og med innskrift ”FRED MED DEIM SOM TRED INN”. Vi banket på døren og gamle Robert kom ut. Han hadde blitt gammel siden sist, og jeg angret at vi hadde uroet ham så sent.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
”Det er eldri for sent for Jesus” sa Robert og inviterte oss til den lille kirken, hvor han viste oss rundt og fortalte på fransk. Vårt besøk fra Tahiti snakket fransk. Han ba en bønn, og etterpå inviterte han oss inn i det lille klosteret.
Vi satt rundt et enkelt furubord, og det var bare levende lys. Robert fortalte om klosterlivet på fransk til vårt besøk fra Tahiti. Og vi skrev våre hilsener i klosterboken.
Robert Munk avsluttet besøket med å gi oss et kort med ”fadervår” og så ba han bønnen på fransk, og jeg ba på norsk.
Vi kjente at en hellig fred bredte seg over oss i rommet, og det var som vi kjente Guds nærhet og fred over oss alle, selv om vi var to protestanter, to mormonere og katolske Robert Munk. Vi kjente at Gud var med oss alle.
Barnbarnet fra Tahiti var glad i å fotografere, men i dette lille klosteret lot hun kamera ligge. Jeg kommenterte dette, og hun svarte ” Det var for hellig til å fotografere her”!
