En tro med konsekvenser

Verden er urettferdig. Som kristne er vi sendt til å bekjempe den uretten.

I et land preget av velstand, der velferdsstaten leverer, rettsstaten regjerer og demokratiet fungerer, føles urettferdighet ofte langt borte.

I Liberia protesterer nå befolkningen og trygler om hjelp etter at antall voldtekter har skutt i været under korona-pandemien. Landets president har sagt at landet opplever en «epidemi» av voldtekter under korona-pandemien, særlig rettet mot unge kvinner og barn.

På Filippinene hører vi tilsvarende rapporter, og Redd Barna har meldt en økning på over 200 prosent i antall tilfeller av vold og misbruk mot barn og kvinner.

Etter at våre ansatte har skrevet og fortalt om denne økningen på våre nettsider og på sosiale medier, har de fått flere henvendelser fra Filippinske kontakter som mistenker overgrep i sin omgangskrets.

I møte med slik urett er det åpenbart at det er et akutt behov for å handle. Misjonsalliansen bruker vårt nettverk av kristne menigheter og organisasjoner til å snakke om overgrep, ikke hysje det ned. Vi viser omsorg og gir hjelp til ofre, uten å påføre dem skam for det de har vært igjennom.

Urett skjer også i Norge. Noe av det med direkte konsekvenser for mennesker i andre land. I noen tilfeller er sammenhengene tydelige og direkte, mens andre er mer subtile.

Det er for eksempel en helt tydelig og direkte kobling mellom vestlige overgripere og ofre fra fattige land i tilfeller der overgrep finansieres av vestlige kjøpere som betaler foreldre for å sende overgrep over internett. En av de typene overgrep som Misjonsalliansen på Filippinene bidrar til å bekjempe.

Mennesker hentes også fysisk fra fattige land til vesten som slaver, utnyttet av menneskesmuglere og menneskehandlere.

Dette er et problem som det er vanskelig å vite omfanget av, men ifølge Global Slavery Index er over 40 millioner i verden i en eller annen form for slaveri.

Bufdir beskriver også hvordan barn fra andre land, eller enslige mindreårige asylsøkere som allerede har komme til Norge har blitt offer for menneskehandel her.

Men ikke alle barn som utsettes for overgrep i rike land er opprinnelig fra den fattige delen av verden. I USA indikerer for eksempel FBI sine tall fra menneskehandel-ofre at et flertall av barna er amerikanske barn som kommer fra ustabile hjem og har vært innom barnevernet.

Eksempelvis rekrutterer menneskehandlere der direkte fra hjem der de vet at det bor flere barn. Uten en fast trygg omsorgsperson har barn blitt lette mål for en menneskehandler som tilbyr fast inntekt, et sted å bo, mat, materielle goder og beskyttelse.

Selv om det å bli offer i menneskehandel ikke virker å være en utfordring for norske barnevernsbarn, og OsloMet har vist at mange av dem greier seg bedre enn barnevernsbarn i andre land, så får barnevernsbarn likevel flere problemer senere i livet enn befolkningen ellers i Norge.

En nylig undersøkelse ved NTNU viser for eksempel at mange ikke fullfører videregående, har problemer med å få jobb, at det er flere som mottar trygdeytelser, at de har få venner og en vanskelig økonomi.

Det er positivt at regjeringen har økt aldersgrensen for hvor lenge barnevernsbarn tilbys hjelp etter de blir voksne, fra 23 til 25 år, men her kan også vi vanlige folk spille en viktig rolle. Det sier seg nemlig selv at det å få en trygg fosterfamilie kan være redningen for mange av disse barna.

Man får et nettverk og i mange tilfeller en familie som man kan spille på livet ut, med besteforeldre, tanter og onkler. Denne positive effekten av fosterhjem fant også NOVA støtte for i en stor undersøkelse fra 2014.

Det står i dag mange barn i kø for å få et trygt hjem. I Oslo trengs det for eksempel hvert år ca. 60 trygge fosterhjem, i Akershus ca. 100 og lignende i resten av landet. Du kan lese en beskrivelse av barn i ditt område som trenger en familie på Bufetat sine nettsider.

Kanskje er ikke urettferdigheten så langt borte likevel?