Fortiden er et fremmed land

I møte med «fremvandrere» kan vi lære mer om oss selv. Hvor kommer våre verdier fra? Hvor selvinnlysende er de? Vi fremmer ikke gode verdier ved å se fremvandrere som en trussel som må deporteres eller interneres på livstid.

I TV-serien Beforeigners på HBO Nordic møter vi fortiden. Når det i Oslo dukker opp fremvandrere, mennesker som kommer rett fra steinalderen, vikingtiden og 1800-tallet, oppstår dilemmaer - fra klær til religion. En viking i kriminalpolitiet tar i bruk nye, for ikke å si gamle metoder.

Selvsagt er serien en fabel om innvandrere. Vi utfordres når vaner og verdier kolliderer med majoritetens, enten forskjellene er store eller små. Hva bør vi ta vare på av våre egne væremåter? Hva kan vi lære av andres?

Samtidig møter vi også fremvandrere – eller i det minste minner om fortiden. Hva gjør vi når vi oppdager deres verdier og holdninger?

For «fortiden er et fremmed land; de gjør tingene annerledes der», slik L.P. Hartley innledet Gudenes sendebud. Viktoriatidens England var et fremmed land en generasjon senere.

Kan vi la være å fjerne statuer av mennesker med tanker eller handlinger vi ikke kan godta? Eller benker?

De seneste dagene har det vært snakk om «rasistbenken» i Botanisk hage i Oslo, satt opp til minne om Carl von Linné. En banebrytende forsker som for snart tre hundre år la grunnlaget for en vitenskapelig måte å klassifisere dyr og planter, inkludert det han så som menneskeraser. Noe som er blitt brukt til å gi rasisme et vitenskapelig skinn.

Men en benk i Botanisk hage er ingen hyllest til rasisme. Den diskriminerer ingen.

Det er vanskelig ikke å se negative reaksjoner på benken i lys av debattklimaet i USA. Polarisering, overdrivelser og provokasjoner er dagens orden. Atskillig handler om symboler.

Kan man peke på at noen er blitt krenket – eller står i fare for det – er mye vunnet. Det gjelder å gi svake grupper trygge rom, og en benk tilegnet Linné gjør ikke det. Sies det.

På mange måter virker slike utspill avledende. Man konstruerer eller forsterker problemer fremfor å løse dem. Man får mer oppmerksomhet om symbolsaker, enn reelle.

Samtidig er fortiden et annet land. Vi oppdager igjen og igjen at de gjør tingene annerledes der. Gamle helter står for fall, nå også religionskritikeren David Hume. I Edinburgh er det vedtatt å bytte ut navnet på «David Hume Tower» fordi opplysningsfilosofen var rasistisk.

Jeg skrev selv om Humes holdninger i Da jorden ble flat (2010). Bakgrunnen var nyateisten Sam Harris som hevdet at det i 1775 hadde vært bortkastet å gå ut mot slaveriet i USA. Nei, «ingenting i kristen teologi bøter på Bibelens avskyelige mangler i det som kanskje er det største og enkleste moralske spørsmålet vårt samfunn noen gang har møtt».

Men fortiden er altså et fremmed land. Frontene var ikke så klare som Harris la opp til, snarere tvert imot. De som slet mest med slaveriet var ikke de som leste mest i Bibelen.

Metodisten William Wilberforce hevdet at mange briter, enten de var filosofer eller politikere, var for rike og egoistiske. De glemte slaver og fattige. Botemiddelet var å omvende seg fra navnekristendom til den ekte varen.

Etter mange års innbitt politisk kamp bidro Wilberforce på avgjørende måter til forbudet mot slavehandel i det britiske imperiet, og senere til loven som satte alle slaver fri.

For David Hume var imidlertid slavehold viktig, permanent og moralsk. Også etter hans tid møter vi argumenter - på økonomisk og filosofisk grunnlag – for at slaveriet er til det beste også for slavene selv.

Selv om Bibelen ikke er et kampskrift mot alle former for slavehold, mangler ikke avsnitt og verdier som kan motivere til kamp. Vi er alle skapt i Guds bilde. Jesus ga sitt liv for alle. Her er ikke slave eller fri. Gjør mot andre som du vil at de skal gjøre mot deg.

Det er langt fra tilfeldig at nettopp kristne aktivister har spilt en så avgjørende rolle for å stanse slavehandel og slaveri. Det er ikke gitt hvor stort eller enkelt religionskritikeren Sam Harris ville sett spørsmålet om slaveri om han hadde levd i opplysningstiden. Også den er et fremmed land.

Nå er det opplagt områder der mange i dag vil kritisere også Wilberforce. Han gjorde og tenkte ting annerledes enn oss. Men nettopp i møte med fremvandrere kan vi lære mer om oss selv. Hvor kommer våre verdier fra? Hvor selvinnlysende er de? Hvordan kan vi styrke de beste?

For vi fremmer ikke gode verdier ved å se fremvandrere som en trussel som må deporteres eller interneres på livstid.