Nordmenns bilde av verden

Den norske misjonstradisjonen har åpnet nordmenns øyne for den store verden. Ser vi fortsatt ut mot verden?

Medieviter Jostein Gripsrud skriver i boken «Norsk Hamskifte» at«Misjonsvirksomheten dannet ikke bare en stor folkebevegelse, den er ikke minst viktig fordi den var en folkelig forankret hovedkilde for nordmenns inntrykk av fjerne verdensdeler over så lang tid – og følgelig en historisk hovedkilde for nordmenns bilde av seg selv i forhold til dem der ute.»

Jeg tror at Gripsrud har rett i påstanden. Jeg fikk en opplevelse av dette da jeg deltok på Det Norske Baptistsamfunns misjonsjubileum over 100 års arbeid i Kongo. Det var fascinerende og oppmuntrende å oppleve engasjementet for Kongo og arbeidet som ble startet av pionermisjonær Bernhard Aalbu i 1920. Det ble snakket om Bas Uele som om det var sentrum i Afrika.

Alle som var på jubileet, visste veldig godt hvor denne provinsen nord i Den demokratiske republikken Kongo ligger. Mange hadde vært der, og alle hadde sett bilder og hørt historier derfra. De kjente misjonærer som hadde vært der, og de hadde møtt kirkeledere på besøk i Norge. Relasjonene har gått i generasjoner og har vært mer enn et prosjekt. Det er ekte nestekjærlighet uttrykt gjennom diakoni.

Kongoengasjementet er ikke unikt i norsk misjonstradisjon. Jeg er selv vokst opp i NLM. Når jeg snakker med gamle misjonsvenner som aldri har vært utenfor Norges grenser, kan de likevel ta deg med på en vandring oppover Han-elven i Kina til LaoHeKow, Yunyang eller innover i Henan til Dengzhou og Nanyang.

Andre kan ta meg med på en vandring i det sørlige Etiopia og vise lokalkjennskap til geografi og folk, selv om de aldri har besøkt landet. Snakker en med gamle santalvenner, vil de ta deg med inn i arbeidet som ble drevet i India. Slik kunne en ha fortsatt med de ulike organisasjonene.

Misjonsvirksomheten var en hovedkilde til inntrykk av fjerne verdensdeler. Dette har vært med på å skape et engasjement for verden i et lite land i nord. Ulik kritikk har blitt rettet mot misjonstradisjonen, og ikke alt som er sagt og gjort i misjonens navn er en like stolt av i dag.

Likevel må også dette vurderes ut fra den tiden det ble sagt og gjort i. Det har vært spennende å lese om «India-hjelpen» som var Norges første bistandsprosjekt i begynnelsen av 1950-årene. Etterkrigstiden var en tid hvor behovene fortsatt var store i Norge. Likevel maktet politikerne å se et større bilde.

I stortingsdebatten om India-hjelpen 6. mai 1952 uttalte de fleste stortingsrepresentantene seg meget anerkjennende om norsk misjonsvirksomhet uansett politisk parti. C. J. Hambro (Høyre) begynte sitt innlegg med minne om Norges innsats for utviklingslandene:

«Det er her i årenes løp utført et arbeid som vårt land har ofret hundrer av millioner kroner til, for eksempel i Kina, hvor de norske misjonsstasjoner og andre misjoner har gjort en innsats som alle dannede kinesere er på det rene med, men som ikke alle dannede nordmenn er på det rene med. Hva misjonen har gjort på Madagaskar i retning av oppbygning av skoler og bekjempelse av spedalskhet og andre sykdommer, er et heroisk kapitel av vårt folks historie».

Gabriel Moseid (Bondepartiet) uttalte i samme debatt:«De kristne folk har ikke på noe annet felt utrettet så meget av kulturell verdi for de tilbakeliggende folk som gjennom misjonsvirksomheten. De som kjenner misjonshistorien, vet hvorledes den har bygget opp ikke bare kristendom, men også høyere kultur, i alle de land hvor den har virket.»

Representanter fra Høyre, Sp og andre partier ville aldri omtalt andre kulturer på en slik måte i dag, men jeg håper engasjementet for global rettferdighet er der fortsatt.

I en tid hvor vi er rammet av en pandemi som rammer aller hardest de som har minst, de mest sårbare menneskene i verden, er det viktig å holde fokus utenfor oss selv. Mens vi i Norge setter inn krisetiltak og støtteordninger slik at vi skal greie oss gjennom krisen, blir mellom 70 og 100 millioner mennesker kastet ut i ekstrem fattigdom, ifølge Verdensbanken.

Ifølge Digni og Normes medlemsundersøkelse har misjonsorganisasjonene i dag over 300.000 støttespillere i Norge, og Kristelig Gymnasiums (KG) innsamlingsrekord på 2,6 millioner til Etiopia viser at engasjementet fortsatt eksisterer. Min oppfordring til regjeringen og norske politikere er klar:

Dette er ikke tiden for å kutte bistanden til de som trenger det mest. Vil vi fortsatt åpne øynene for den store verden?