Om lengsel

Det er noen måneder siden 12. mars. Trøttheten begynner å sette inn når det gjelder munnbind og antibac og restriksjoner. 

Hva gjør det med oss at alle de kulturinntrykkene fra andre steder er noe vi bare får via skjerm nå? Jo, for meg så dukker det stadig oftere opp en lengsel etter de virkelige stedene. De stedene som var en tilgjengelig del av samfunnskulturen før. Her er noe av det jeg tenker på.

En gang skal jeg gå i gamle bokhandlere i Paris igjen. Jeg skal stå i kø for å komme inn i Shakespeare and Company-bokbutikken hvor F. Scott Fitzgerald, Gertrud Stein og Ernest Hemingway i sin tid vanket.

Jeg skal se over til Notre Dame like ved og huske hvordan de to tårnene var den gang før kirken brant.

Den tiden da jeg stod der i en yngre versjon av meg selv og stirret på hvelvingene i taket, beundret blyglassvinduene som er borte nå. Mitt unge jeg lyttet meg inn i stillheten selv midt i turistsuset.

Og en fin vårdag skal jeg gå i blomstringstiden gjennom en av parkene i London. Jeg skal svinge ned den brede gata fra KFUK-hjemmet, det norske, kristne overnattingsstedet midt i Londons aller dyreste West End.

Der har jeg sannsynligvis overnattet. Kanskje har jeg sittet med et manus om morgenen før jeg rusler i morgenlyset gjennom gatene og inn på gruslagte engelske stier. Da skal jeg se på knoppene på magnoliatrærne og smile av endene som svømmer i dammen.

Jeg skal sette meg på en benk med en minneplakett om noen som elsket å gå i denne parken en gang i tiden og bare se på alt dette rolige, engelske rundt meg.

En sommer skal jeg fly til Kina, jeg skal lande på den travle flyplassen i Beijing igjen og se skilt jeg ikke forstår noe av, og jeg skal vandre i vennligheten jeg møter fra folk som forsøker å hjelpe meg å finne fram dit jeg skal.

Jeg skal stå taus på den Himmelske Freds plass og betrakte porselen av en annen verden i palassene. Jeg skal spasere bort til en av kirkene som er åpen, sette meg i kirkebenken og vente på at gudstjenesten skal ta til. Jeg skal se på nonnene som deler ut traktater og se at Jesus lever også her.

En sein vinter skal jeg reise til Roma. Jeg skal gå gjennom de gamle gatene hvor Paulus gikk. Jeg skal være alminnelig turist, jeg skal kjøpe et lite skilt med et latinsk ordtak og siden skal jeg sette meg på et vindusbord og skrive om å være pilegrim.

Jeg skal være forundret over alle de geistlige antrekkene, nonner, prester, en t-skjortekledd pater, en munk jeg ikke forstår antrekket til, en gruppe norske turister med ryggsekk og en flokk kinesere med selfiestenger.

En gang skal jeg fly over Atlanteren uten munnbind igjen. Jeg skal slenge skrivesekken på ryggen og stå i kø for å komme inn i Amerika. Jeg skal svinge med armene, vinke alt jeg kan straks jeg ser de amerikanske slektningene.

Jeg skal gi dem en skikkelig klem, jeg skal gå arm i arm med en gammel onkel og sette meg inn i en bil uten å bruke antibac eller montere munnbind først. Jeg skal hilse på slekta og sitte henslengt i sofaen, spise chips av samme bolle slik man pleide å gjøre før.

En seinsommer skal jeg reise med skip til Hellas, jeg skal ta en drosje til Akropolis og stå der i sommervinden og klø på et tiltagende utslett og hoste av en sommerforkjølelse uten at noen bryr seg med meg og min forkjøla solbrenthet.

En vinter skal jeg gå i gatene i Sør-Europa og vite at det blåser snø rundt hushjørnene i Norge mens jeg kan åpne vinterjakka og slippe våren inn og skrible noe ned som kan vise seg å bli begynnelsen på en ny bok.

Så skal jeg kjøpe en kaffe uten å tenke på at han som lager den ikke har plasthansker og munnbind.

En sommer skal jeg sitte på en benk og diskutere C.S. Lewis’ eller Rowan Williams’ bøker med engelskmenn over en kopp te i en hage et sted hvor georginene blomstrer i flere farger og ser kraftig og velvoksne ut fordi gartneren vet å ta inn røttene og tørke dem på riktig vis hver høst.

En september skal jeg ta toget fra Liverpool til et sted på grensa til Wales, jeg skal bytte tog og fortsette til jeg kan gå av på plattform 9 og 3/4 på King’s Cross og finne veien videre fra Harry Potter-bokverdenen til benken barna iLøven, Heksa og Klesskapet satt på da de i filmen omNarnia forflyttet seg direkte til drømmen.

En dag hvis verden igjen begynner å ligne seg selv slik den var. I mellomtiden har vi og verden alle disse vanskelighetene. Og så er det i denne tida noe uformulert som minner om melankoli og ligner på lengsel.