HOLDNINGER: Den vestlige kulturen, dens tro, dens dypere holdninger er verken rent humanistisk eller rent kristent, den er en komplisert blanding av disse og andre. «Alt blir bra»-kampanjen, for eksempel, er ikke en rent humanistisk ide, men heller noe som oppstod i en kultur som nettopp er en blanding av flere tankesett, skriver Kristian Lande.

Alt blir ikke bra

Selv om Covid-19-pandemien går over, vil det komme nye pandemier. Selv om en krig slutter, vil det komme nye. 

Håp. Akutt behov for håp. Vi kjente alle på det behovet. Karantene. Frykt. Permisjon. Død. Usikkerhet.

Vi trengte og trenger å vite at en dag er Covid-19-pandemien over. Det behovet var nok minst like sterkt under krigen. Kriser og tunge tider, enten de angår samfunnet, grupper eller enkeltmennesker, vekker håpsletingen i oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Håp er bra. Håp er viktig. Håp er vakkert. Men falskt håp, håp som ikke er troverdig, som ikke holder. Det hjelper ingen.

«Alt er bra»-tegningene formidlet på den ene siden et sant håp, håpet om at en dag er karantener og permitteringer over. Samtidig formidler de samme tegningene også et budskap som ikke er sant.

For alt blir ikke bra. Selv om Covid-19-pandemien går over, vil det komme nye pandemier. Selv om en krig slutter, vil det komme nye.

Det betyr ikke at vi ikke skal slutte å håpe, eller slutte å arbeide for at det som ikke er godt tar slutt. Men det betyr at, mens vi håper og arbeider, trenger vi også å ta inn over oss realitetene i den verden vi lever i.

Et «alt blir bra»-søk på google får frem kun en artikkel som reflekterer over denne siden av saken. Espen Andreas Hasle, leder i KrF Oslo, skriver i et innlegg i Dagsavisen 17. april: «I en forstand er den nevnte kampanjen mer å anse som et symptom på en dypere holdning i vestlig kultur.

Det kan kanskje hende det er mulig å leve livet i velferdsstaten Norge uten å lide stor materiell nød. Men også i Norge lever barn i fattigdom. Også i Norge har unger foreldre som ikke klarer å ta seg av dem.

Og går vi dypere ned i tilværelsen går ingen av oss smertefritt gjennom livet. Mennesker sårer andre og blir såra. Folk dør. Ulykker skjer, helt uten forvarsel.

Smerte og død er menneskers livsbetingelse. Det var tilfelle også før korona-krisen. Det har ikke blitt mindre tydelig nå.» «Det er fristende å ta dem (barna) på fanget og love at alt skal bli bra. Men er det sant? Og er det sunt?».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er lett for oss å ty til «det går over», «det går bra», og lignende i møte med utfordringer. Optimismen i det, og det å ikke bekymre seg, er bra. Men når det ender i at sannheten underslås, er det ikke bra.

Poenget mitt med denne artikkelen er ikke å snakke ned «alt går bra»-kampanjen. Den hadde mye fint med seg. Poenget er å problematisere selve utrykket og det som ligger bak det i vår vestlige kultur.

Espen Andreas Hasle snakker om dypere holdninger i den vestlige kulturen. Hvor kommer disse holdningene fra? Hvilke tros- og tankeretninger er det som former dem?

Generelt sagt kan man si at kulturen vår inntil for drøye 300 år siden var formet av kristen tro, ispedd en del folketro.

Med opplysningstiden kom den humanistiske troen inn og fikk fotfeste, først blant eliten, etter hvert mer og mer også blant den jevne borger, ja, også langt inn i kirkene våre. De siste tiårene har også østlig mystikk fått innflytelse på våre holdninger.

La oss se på hva som skiller disse, spesielt det kristne og det humanistiske menneskesynet. Begge er enige i at mennesket har stor verdi, selv om de henter denne verdien fra ulike kilder.

Den store ulikheten er at humanismens menneskesyn er positivt, mens Bibelens menneskesyn er negativt. Humanister tror på mennesket, at mennesket i seg selv er i stand til å velge det gode.

Mennesket er i sentrum av deres tro. Kristen tro forkynner at mennesket i sinn grunnatur er syndig. Gud er i sentrum av en kristens tro. Menneskesynene henger også sammen med verdensbildene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Humanister vil tenke at mennesker selv må få verden til å bli et bra sted. Kristne tenker at verden aldri vil bli et bare bra sted (selv om vi like fullt er kalt til å jobbe for det), men at Gud vil skape en ny himmel og en ny jord.

For et par dager siden snakket jeg med en kollega i taxiselskapet mitt om artikkelen jeg holdt på å skrive. Hans spontane reaksjon på tittelen var: «Er ikke det veldig negativt?»

Han har rett. Det er negativt å snakke om at alt ikke går bra. Det er negativt å snakke om at mennesker er syndige. Det er ikke det en har lyst til å høre.

En har lyst til å høre at alt går bra. At man er en fantastisk person. Men det man har lyst til å høre er ikke alltid synonymt med det man trenger å høre, det som faktisk setter en fri.

For noen år siden ble jeg bedt om å komme hjem til en venn. Han var oppløst i tårer, satt sammenkroket i en stol. «Jeg har gjort så mye galt. Jeg har gjort så mye vondt.

Jeg har såret mennesker. Jesus kaller på meg.» Han hadde lenge sagt at han ikke ville ha noe med Jesus å gjøre. Nå satt han i stolen oppløst i tårer. Den Hellige Ånd jobbet i han.

Det var full kamp. Han hadde det ikke godt. Jeg begynte spontant, litt instinktivt å trøste: «Det går bra. Det går bra.» Så gikk det opp for meg. Han trengte ikke trøst, han trengte omvendelse.

Jeg leste 1. Joh 1,8-9. Alle har vi syndet. Men han er trofast og rettferdig. Han tilgir. Der i den stua gav min venn sitt liv til Jesus. Mine velmente ord forsøkte å trøste. Guds ord satte fri.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Etterpå ble han fylt av Den Hellige Ånds kraft, og endring begynte å skje i livet hans. Kristent menneskesyn tror ikke på mennesket i seg selv, men det tror at Gud i mennesker kan gjøre det umulige.

Den vestlige kulturen, dens tro, dens dypere holdninger er verken rent humanistisk eller rent kristent, den er en komplisert blanding av disse og andre.

«Alt blir bra»-kampanjen, for eksempel, er ikke en rent humanistisk ide, men heller noe som oppstod i en kultur som nettopp er en blanding av flere tankesett.

Midt i denne kulturen lever vi. Og da trenger vi å være bevisste! Hva slags tro får feste i oss? Hvilke holdninger preger valgene vi tar?

Du er herved utfordret til å ta deg to minutter og tenke gjennom: Hvilket menneskesyn er det jeg i praksis tror på, sånn hvis jeg er helt ærlig?

Vi trenger å snakke sant om livet. Sant om håpet. Vi trenger å holde fast på vår syndsbekjennelse. Og vår trosbekjennelse. Gjør vi det er vi bærere og formidlere av et håp som holder, holder helt inn i døden.

For alt blir ikke bra her i denne verden. Men Jesus inviterer alle som vil med til en verden der alt er bra. Det er håp det.