Åpenhetskultur for 1600 år siden og nå

Åpenhet og sannhet hjelper oss ikke bare med det vi strever med i våre egne liv, men våre sanne fortellinger kan også forandre andre.

Hvor ofte trer vi fram fra fasadene våre og viser hvem vi er? Hva vinner vi og andre ved det?

I sommer har jeg lest to tekster som på hvert sitt vis formidlet åpenhetskultur, altså ærlig og sann formidling om eget liv, på uvanlig vis. Disse tekstene er svært forskjellige og skal ikke sammenlignes, men heller sammenstilles.

Den første teksten var et brev fra en doktorgradsstudent. Formålet med brevet var å takke de mange som hadde vært til hjelp i studietiden. Men brevet var også et verktøy, skrev vedkommende, avtalt i samråd med terapeut, for å få slutt på søvnløse netter og slitsom skamfølelse over å ikke greie å fullføre doktorgraden.

Dette åpne brevet gjorde inntrykk på meg. For hva gjør vi vanligvis med våre nederlag? Jo, vi deler dem kanskje med noen få eller ikke med noen i det hele tatt. Men dette brevet var skrevet til mange. Og det som i utgangspunktet var formidling av en svakhet, et nederlag, var samtidig et eksempel på å ta tak i eget liv og våge å vise hvem som var bak facebookbilder og fasaden.

Den andre teksten er en bok skrevet av en biskop. Den er også stilet til mange. Men den er formet som en kjærlig tale, en henvendelse, et brev til Gud. Biskopen lister opp sine laster uten noen form for blygsel. Han legger fram livet sitt for leseren, her er det både utenomekteskapelige forhold, tiltro til stjernetydere, selvdyrking, jag etter heder og ære, uverdig løgn og mangeårig tiltro til en fremmed religion.

Biskopen sparer seg ikke. Han legger livet fram helt fra guttedagene og forteller om sine dumheter og mange menneskelig nederlag i møte med den nye målestokken han finner frem til: et hellig liv i Gud. Han strever, som godt voksen, med å forstå denne kirkens Gud som han har fått øye på og som hans mor i alle år har bedt til og trodd på og grått til på hans vegne.

Men det er mange ting som sperrer. Han forstår hverken det gode eller det ondes natur. Og som en godt skolert mann har han behov for å forstå. Dessuten har de kristne han kjenner for liten tid til å lytte til de spørsmålene han har. Han leter etter sannhet. Virkelig sannhet. En sannhet som er uangripelig og uforgjengelig.

Og så, ved en Guds gave, så både forstår han først flere av de store spørsmålene han strever med. Og parallelt med disse intellektuelle innsiktene, som for ham er viktige, så ser han Gud som et indre lys, ikke som et lys slik han har sett dem i verden, men som et lys han gjenkjenner som noe annet; «jeg så deg, uendelig».

I en tydelig omvendelseserfaring opplever han siden at han får Guds hjelp til å gi sin vilje og sine vaner til Gud og at for eksempel avholdenhet fra seksuelle relasjoner er noe Gud kaller ham til og gir ham styrke til å kunne velge.

Og dermed blir mannen en kristen.

Dette er ikke den eneste biskopen som gjennom historien som har bekjent sine synder og snakket om sin vei til tro. Men han er muligens den som har gjort det grundigst. På norsk strekker bekjennelsen hans seg over 200 sider. Og med sin lastekatalog, så skriver kirkefaderen, forfatteren og biskopen Aurelius Augustinus, ofte kalt Augustin av Hippo (354-430) seg inn i verdenshistorien.

BokenBekjennelser er frisk og tilgjengelig i språket, interessant og godt oppbygget og med en livsreise som er spennende selv i dag, enda boken antagelig er skrevet i år 398 etter Kristus.

Hva kan vi lære av biskopen og studenten? Jo, for det første så eier begge disse fortellerne sine egne historier. De skyver ikke unnskyldninger, forklaringer eller forventninger foran seg. Derimot ser for eksempel biskopen med nådens blikk på sitt unge jeg. «Dette visste jeg ikke», skriver han.

For det andre hjelper åpenhet og sannhet oss med det vi strever med i våre liv, men våre sanne fortellinger kan også forandre andre. For å kunne komme videre i sin sorgprosess formidler studenten et sant ståsted, en sann fortelling fra eget liv.

Doktorgraden er nå avsluttet uten å være fullført. Min opplevelse av å få høre dette er at det gir meg mot til å forholde meg på en ny måte til hva jeg regner som mine seire og mine egne nederlag.

Og biskopens bok gir meg mot til å se på mitt eget liv i sammenheng og som enkeltepisoder. For når jeg leserBekjennelser selv 1600 år etter at de ble skrevet, så leser jeg også om meg selv og mitt liv.

Biskopen formidler i full åpenhet ikke bare én sannhet om seg selv, men legger hele sitt liv under lupen. Han er ikke pinlig privat, men personlig, og han lar seg betrakte av både Gud og mennesker. Men «å gi seg til kjenne» gjør han ikke for sin egen del. Han skriver sine bekjennelser for at vi andre mennesker «som du byr meg å tjene» skal se hvilken forandring hans liv har gjennomgått når han har møtt Gud.

En forbilledlig åpenhet gjennom sann formidling fra eget liv. Fra en biskop og en student. For 1600 år siden. Og nå.