SEND INN INNLEGG
DÅP: Er vi så redd for å skyve
...
DÅP: Er vi så redd for å skyve folk vekk, ødelegge muligheten, at vi ikke våger å si hva dåp er? Hva frelse er? Hva evangeliet er? Bedrar vi mennesker i frykt for å miste muligheten? spør Kristian Lande. Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix
meninger
Mer bedrag enn mulighet?
Del
Selv om det ikke er gjort med et fingerknips å endre dagens praksis, må vi ta inn over oss tallene som viser at 75 prosent av europeere som er døpt, i dag enten ikke definerer seg som kristne eller ikke er praktiserende. 

Jevnlig snakkes det varmt om den store muligheten dåp, konfirmasjon og andre ritualer og tradisjoner er for å nå ut til mennesker.

I den norske konteksten er det Den norske kirke som har desidert flest dåp og konfirmasjoner, men også i andre kirkesamfunn kommer det gjennom tradisjoner og ritualer inn mennesker som ellers ikke setter sine ben i ei kirke.

Et lignende bilde ser man i de aller fleste europeiske land. Denne store muligheten brukes også ofte som et argument for å forbli i de store folkekirkene, det er jo her man har kontaktflaten.

Man argumenterer da ut fra et missiologisk perspektiv. Men er det virkelig sånn?

Eller er dagens praksiser rundt ritualer og tradisjoner mer et bedrag enn en mulighet? Og er dagens praksis i tilfelle alt annet enn missiologisk strategisk? Ei heller teologisk rett?

Pew Research Center publiserte i 2018 en større rapport med navnet «Being Christian in Western Europe». Den viser at hele 91 prosent av befolkningen i det vestlige Europa er døpt.

Rapporten viser også at nesten en fjerdedel av disse ikke regner seg som kristne, og at halvparten av dem er det Pew kaller «ikke praktiserende kristne».

Så er ingen frelst på grunn av praksiser/gjerninger, men Bibelen sier også noe om at en tro uten gjerninger er en død tro.

Går det noen millioner mennesker rundt i dagens Europa og tenker at alt er greit, navnet mitt står jo skrevet i kirkeboka, uten å vite at det var livets bok som gjelder?

Her er poenget og spørsmålet jeg ønsker å få frem: Ikke å problematisere hvorvidt noen tror nok eller ikke, men hva det er vi som kirke kommuniserer.

Er vi så redd for å skyve folk vekk, ødelegge muligheten, at vi ikke våger å si hva dåp er? Hva frelse er? Hva evangeliet er? Bedrar vi mennesker i frykt for å miste muligheten?

Det er aldri, aldri hverken feil eller dumt at mennesker kommer til kirken, uansett hvilke motiver som bringer dem dit. Mennesker vi leser om i evangeliene kommer til Jesus drevet av alle mulige typer motiv.

Han møter dem alle, men han møter dem også veldig forskjellig. Noen blir omfavnet og løftet opp, andre får en real hårføner.

Jesus visste hva hver og en trengte. Han viste heller ingen vekk fra seg, men mange forlot ham (blant annet Joh 6,66) fordi han var tydelig og krevde noe, faktisk alt.

Tar vi oss tid til å finne ut hvor den enkelt er? Våger vi å snakke sant om hva det koster å følge Jesus? Tar vi den troen mennesker tross alt viser ved å komme til kirken på alvor?

Gir vi den troen muligheten til å vokse? Eller lar vi dem bare gå gjennom en tradisjon uten å la dem få hverken høre eller erfare hva dette handler om?

Da vi flyttet inn nabolaget vårt gjennom fem år i Tsjekkia, ble vi kjent med en gjeng godt voksne damer som ofte satt på benken utenfor inngangen til bygården vår. En dag fortalte Viera at mannen var døende av kreft.

På spørsmål om de hadde håp om himmelen svarte Viera: Vi er gift i kirken, hjelper det?

Hun spurte nesten direkte om det hjalp at navnet stod i kirkeboka. Evangeliet kjente hun ikke til, men når hun fikk høre det gikk hun til sykehuset og formidlet det videre til mannen.

Det var et sterkt øyeblikk å møte Viera etter at mannen var død, se at mitt i smerten var det håp. Samtidig: Hver dag dør tusener av mennesker mens de lurer på om det holder at navnet er skrevet i kirkeboka.

Jeg har med denne artikkelen lyst til å utfordre oss som er en del av enten folkekirker eller frikirkelige protestantiske kirkesamfunn: Er det tid for å ta et oppgjør med måten vi praktiserer dåp, konfirmasjon, m.m. på?

Ikke nekte noen å hverken bli døpt eller konfirmert, men heller ikke la dem gjøre det uten at de først har fått oppdage hva det vil si, og så fått muligheten til å ta et reelt valg.

Jeg vet jeg formulerer meg svart-hvitt nå, jeg vet at mennesker selvsagt får oppdage noe også med dagens praksiser, og jeg vet at det finnes haugevis av prester, pastorer, ungdomsarbeidere og menighetsmedlemmer som gjør en kjempejobb.

Jeg vet også at det ikke er enkelt å legge føringer for hvordan det skal se ut i praksis, men har kan vi lære av Jesus, og av den forfulgte kirken i andre deler av verden.

For selv om det ikke er gjort med et fingerknips å endre dagens praksis, må vi ta inn over oss tallene som viser at 75 prosent av europeere som er døpt, i dag enten ikke definerer seg som kristne eller ikke er praktiserende.

Vi vet alle at de fleste av disse ikke falt fra troen etter at de ble døpt, de fikk tvert imot aldri muligheten til å bli oppdradd i den kristne troen.

Tenderer det da ikke mot et bedrag å døpe og konfirmere dem i utgangspunktet?

kristian lande,meninger,debatt,dåp,konfirmasjon,normisjon,tent,den norske kirke,kirken