Er Europa kristent?

Hva blir det igjen av handlingsrom for kirken og kristne i et samfunn som synes å bli mer og mer preget av avkristning, både når det gjelder lovverk, samfunnsinstitusjoner og oppslutning omkring kristne ritualer?

31. mai offentligjorde meningsmålingsbyrået Ipsos resultater fra undersøkelsen Norsk Monitor 2020, som blant annet handlet om hvor stor andel av Norges befolkning som tror på Gud. Dette er en undersøkelse som gjennomføres annethvert år og kartlegger verdier, holdninger og adferd i det norske samfunnet over tid. Sett fra et kristent synspunkt er resultatet nedslående. Andelen som oppgir at de tror på Gud har falt fra 53 prosent i 1985 til 30 prosent i dag.

Ifølge undersøkelsen svarer videre 48 prosent at de ikke tror på Gud, mens 21 prosent svarer at de er usikre. Det er snakk om en nedadgående tendens som har vart lenge. Andelen som sier at de tror på Gud, har for eksempel falt med fire prosentpoeng siden forrige undersøkelse for to år siden, og med til sammen 23 prosentpoeng siden målingene startet i 1985. Særlig nedslående er tallene som handler om aldersgruppen 25–39 år. Her svarer bare hver femte spurte at de tror på Gud.

I fjor utgav den franske samfunnsforskeren Olivier Roy (f. 1947) en bok som kan være med på å gi en bedre forståelse over noen av de prosessene som ligger til grunn for den sviktende gudstroen særlig blant befolkningene i Vest-Europa. Boken har tittelen Is Europe Christian? (Er Europa kristent?), og forfatteren forsøker å besvare dette spørsmålet fra ulike perspektiver.

Roy er statsviter med en særlig interesse for religion i den offentlige sfæren, og har blant annet skrevet flere bøker om islam. Han er tilknyttet European University Institute i Firenze, hvor han har arbeidet siden 2009.

Boken Is Europe Christian? handler om hvordan kristendommen har tapt terreng særlig som kilde til moralske normer helt siden opplysningstiden på 1700-tallet. Men mens spørsmålet om kristendommens sannhet har vært omstridt helt siden den gang, og kanskje enda lenger, har kristne normer og verdier fortsatt vært sentrale når det gjelder hvilke verdier og normer som har ligget til grunn for de europeiske landenes kultur og samfunnsliv, inkludert de konkretiseringene av kulturen som har ligget i lovverket. Det vil si slik var det helt frem til 1960-tallet.

Roy skriver om hvordan nettopp 1960-tallet ble et kulturelt vendepunkt, og at kristendommen som normativ samfunnsfaktor siden den gang, og i stadig sterkere grad, er blitt utfordret av en ny samfunnsideologi som stilte seg kritisk til den «gamle» samfunnsorden og dens institusjoner. Siden den gang har samfunnet vært åsted for en kulturkrig som vi ennå er midt oppe i.

Til tross for et sterkt engasjement har det endt med nederlag både når det gjelder kampen mot selvbestemt abort og for menneskeverdet, kampen mot såkalt kjønnsnøytral ekteskapslov, for å nevne noen av de store sakene. Samlet sett har vi nå et samfunnsliv der kristendommen synes å være på defensiven. Det er et kulturelt hegemoniskifte på gang, og dette vil etter hvert få konsekvenser som vi i dag bare kan ane konturene av.

Den nye bioteknologiloven er i så måte å regne som et forvarsel om hva som kan komme. Mange husker kanskje bildene fra en fødeklinikk i Ukraina, hvor barn som var født av surrogatmødre lå klar for «levering», men ikke ble hentet på grunn av koronakrisen?

Begrepet hegemoni har forfatteren hentet fra den italienske, marxistiske filosofen og politikeren Antonio Gramsci (1891–1937). Gramsci brukte begrepet «kulturelt hegemoni» om måten en dominerende eller styrende klasse hersker over andre klasser i et samfunn.

Dette skjer blant annet ved å fremstille sine egne verdier og holdninger som allmenngyldige. Den hegemoniske ideologien blir dermed en enormt mektig kraft i og med at den former virkelighetsforståelsen til de fleste mennesker i et samfunn, ikke bare medlemmene i de herskende klasser. Da blir det krevende å være motkulturell, selv om det er nettopp dette vi som kristne er kalt til å være.

Pave Johannes Paul II brukte ordene «dødens kultur» om de kulturelle strømningene som han så var på fremmarsj i vår tid, og som ifølge ham var i ferd med å forandre Europa i en nyhedensk retning. I likhet med sine etterfølgere fryktet Johannes Paul den religionsfiendtlige sekularismen mer enn han fryktet islam.

Ifølge Roy har de konservative partiene gjennomgående sluttet å kjempe for de kristne verdiene når testsaker dukker opp. Regelen har blitt at den politiske venstresiden angriper tradisjonelle kristne verdioppfatninger og normer, slik som at et det må en kvinne og en mann til for å konstituere et ekteskap, men at høyresiden unnlater å endre lovverket tilbake slik det var, når de selv senere sitter ved makten. Dette finnes det mange eksempler på i europeisk politisk liv.

Hva blir det igjen av handlingsrom for kirken og kristne i et samfunn som synes å bli mer og mer preget av avkristning, både når det gjelder lovverk, samfunnsinstitusjoner og oppslutning omkring kristne ritualer?

For den offisielle, norske kirkes del synes strategivalget å være tatt. Her synes forsøket på å være en motkulturell kraft som forkynner Kristus i pakt med sin overlevering, langt på vei å være forlatt. Når preses i bispemøtet, Olav Fykse Tveit, blir konfrontert med målingen av gudstro i den norske befolkning av Norsk Monitor 2020, svarte han ifølge NTB, at religion og gudstro er mye mer enn meninger i en meningsmåling.

Han kommenterte videre slik: «Det handler om ritualer og ulike kulturelle uttrykk, tradisjoner, bygninger og mye mer. Det er fortsatt 3,7 millioner norske borgere som er medlem av Den norske kirke, og mange av de andre trossamfunnene i Norge er kristne kirker.» Bispemøtets preses fremstår vel ikke her akkurat som evangeliseringens og misjonens talsmann blant norske kirkeledere.

Tilsvarende ser vi ofte at når de lutherske biskopene forsøker seg med et budskap i den norske offentligheten, handler det helst om politiske spørsmål; gjerne om klima og migranter. De katolske biskopene kan mange steder i Europa sies å ofte ha en lignende tilnærming.

Budskapet er ofte diffust her også, men samtidig er det en forskjell. I motsetning til Den norske kirke har ikke Den katolske kirke i samme grad tilpasset seg det nye presset fra samtidskulturen. Her holdes det fortsatt fast ved normer og verdier som i det minste i en norsk samfunnskontekst, men også for store deler av Europas del, anses som bakstreverske og reaksjonære.

En alternativ strategi for kristne i dagens samfunn som forfatteren viser til i boken, er det som på engelsk kan betegnes som «The Benedict Option», Benedikt-muligheten. Navnet kommer fra Rod Drehers bok fra 2017. Denne går ut på at dagens kristne som ønske å bevare troen på Kristus, må begynne med å erkjenne at vi er en minoritet i en nyhedensk og kristendomsfiendtlig verden, og trekke oss tilbake fra samfunnet og bygge våre egne fellesskap og institusjoner. Dette betyr ikke nødvendigvis at vi skal gjøre som Benedikt av Nursia, som levde på 700-tallet, og etablere klostre i ødemarken. «Tilbaketrekningen» kan gjøres også på andre måter.

Den tredje strategien er kanskje mest kjent fra evangelikale miljøer. Den går ut på å arbeide aktivt for en åndelig re-erobring av samfunnet, gjennom aktiv forkynnelse og ved å aktivt søke til ledende samfunnsposisjoner, i den hensikt å på sikt prege både samfunnet og kulturen på nytt. Et typisk trekk ved denne kristendomsformen globalt sett, er etableringen av megakirker, som nok kan gi tilhørerne en opplevelse av å være mange og mektige, til tross for nedgangen i antall gudstjenestedeltagere totalt sett.

Olivier Roy skriver ut fra en posisjon som samfunnsforsker og akademiker. Hans hensikt i boken er ikke å komme med normative vurderinger og strategiforslag, men å gi en nøktern fortolkning av hva som er kristendommens stilling i dagens Europa. Fremstillingen er essayistisk og han kommer egentlig aldri frem til noen bastant konklusjon på spørsmålet som stilles i tittelen: Er Europa kristent?

Dette til tross. Siste kapittel før konklusjonen avsluttes på denne måten: «Hvis Europa skal bli kristent igjen, trenger det profeter, ikke lovgivere. Men disse profetene vil gjerne kunne dukke opp på steder der vi ikke forventer å finne dem.»

Kilde: Olivier Roy, Is Europe Christian? (London: Hurst & Company, 2019)

Olav Hovdelien er professor i religion, livssyn og etikk ved OsloMet – storbyuniversitetet