Den utfordrende stemmen

Gerd Fleischer var en av tyskerungene, som opplevde dyp urett og grov trakassering i Norge etter freden i 1945. Senere har hun brukt sin stemme til å peke på urett og forsvare enkeltmenneskets verdighet.

Når vi i år markerer fredsjubileet er det på sin plass å invitere Fleischer til Nidarosdomen for å motta Fjellbu-prisen. Fjellbu-prisen er Nidaros bispedømmeråds hederspris, og i dag deles den ut for andre gang.

Prisen skal «hedre personer eller organisasjoner som i biskop Arne Fjellbus ånd, gjennom sitt mot og klarsyn, har bidratt til å rette oppmerksomhet mot og bevisstgjøre betydningen av kristne og humanistiske verdier i samfunns- og kulturliv». Gerd Fleischer er definitivt en av disse.

I år har markeringen av fredsdagene i 1945 skjedd på en annen måte enn vanlig. Men dagene er der – med sin historie, og sitt viktige budskap. 75 år etter freden angår de fremdeles samfunnet vårt. Fellesskapet utfordres på de samme verdier som mange ga sitt liv for den gangen.

Juryen for Fjellbuprisen har i år valgt en prismottaker som viser oss sammenhengen mellom verdier og handling. Gerd Fleischer vokste opp i ei bygd i Troms som barn av en tysk soldatfar og norsk-samisk mor.

Barne- og ungdomsårene ble preget av diskriminering, vold og forfølgelse fra lokalsamfunnet, og fra den norske staten. 13 år gammel flyttet Gerd Fleischer hjemmefra, og som 18-åring hadde hun fått nok av hjemlandet.

Da hun kom tilbake til Norge etter mange år, engasjerte Gerd Fleischer seg for de utstøtte og vergeløse, gjennom krisesenterbevegelsen eller organisasjoner for innvandrere. Og hun sto på i kampen mot kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.

Aller mest er hun likevel kjent for å gi ansikt til og kjempe for rettferdighet for krigsbarna, tyskerungene; de mer enn 12.000 barna som vokste opp i etterkrigstidas Norge, med norske mødre og fedre som var tyske okkupasjonssoldater.

Med hevet hode, stor integritet og trassig utholdenhet var Gerd Fleischer frontfigur i tyskerungenes sak mot den norske stat, helt til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Det var i 2007.

Verdikampen hennes ligner litt på den viktige motstanden som Arne Fjellbu målbar, han som har gitt navn til prisen. Han var domprosten som i 1942 nektet å gi fra seg gudstjenesten i Nidarosdomen til NS-myndighetene, en handling som ble den utløsende faktor for kirkens brudd med NS-myndighetene.

Da freden kom i 1945 var det jubel på gårdstun, landeveier og i byens gater. Men kom freden til alle? Var det en rettferdig og barmhjertig fred? Var det alle som jublet 8. mai – og hvilken rettstilstand kom kong Haakon tilbake til?

Kvelden 7. mai og i dagene som fulgte ble mange kvinner skamklipt og utsatt for overgrep fordi de hadde vært kjærester med tyske soldater, og barna som vokste opp i etterkrigsårene som barn av tyske soldater, eller med foreldre som hadde vært medlemmer i Nasjonal Samling, hadde det svært vanskelig.

Tyskerungene og deres mødre fikk en behandling som ikke er en rettsstat verdig. Denne uverdige behandlingen var kirken, som del i maktapparatet og med den åndelige og sosiale autoritet som kirken hadde i etterkrigsårene, medansvarlig i.

Jeg har også i min prestetjeneste fått del i fortellinger fra mødre og barn som opplevde nedverdigende møter med selvrettferdige prester og kirkefolk.

Først i 2018 ba statsminister Erna Solberg tyskerjentene om unnskyldning for måten de ble behandlet på i etterkrigsårene. Også disse hendelsene er del av historien om da freden kom til Norge for 75 år siden.

Dette maner oss til ydmykhet, og åpner for en samtale om hvem som er i deres situasjon i dag – og hva vi gjør med det. Mer og mer opplever vi at vi lever i én verden, og hele verden er Guds verden.

Hvordan forplikter «kristne og humanistiske verdier» samfunnet – og oss – i møte med de marginaliserte i dag? Hvor bor de? Virkelig fred utfordrer også nå til å bryte opp fra uretten, og gjennom handling vise respekt for menneskeverdet.

Gerd Fleischers engasjement har hentet næring fra eget liv, og hun har i mange år hatt et bredt engasjement for nye generasjoner krigsbarn, «uønskede barn» og alle ofre for diskriminering og forfølgelse.

Hun har vært en konstant påminner om hvordan Norge ikke har noen god historie når det gjelder barn av uønskede. I dag er det asylbarn og flyktningbarn som ikke er ønsket.

Gerd Fleischer bærer en sterk historie om å stå opp mot krenkelser og utenforskap. Her viser hun noe av det samme mot og klarsyn som biskop Fjellbu.

Slik hjelper hun oss til å bli mer bevisste på betydningen av grunnleggende kristne og humanistiske verdier som vi ønsker skal prege samfunnet vårt. Vi må ta med oss erfaringene fra historien når vi behandler utfordrende saker som handler om barns framtid.