De som er mindre enn oss

Mange vil ikke anerkjenne at barnet i magen til mammaen sin er et barn. Hadde folk gjort det, ville vi vært nødt til å beskytte og hjelpe de som er mindre enn oss og ikke ta livet fra dem.

Allerede fra vi er små lærer vi at vi skal passe på de som er mindre enn oss. En av de viktigste grunnene til at samfunnet fungerer er at de store passer på de små.

De sterke passer på de svake. De friske passer på de syke. Dette gjelder i familien, i skolen, i helsevesenet og i samfunnet forøvrig. Vi gjør dette fordi vi mener at den enkelte har verdi og rett til beskyttelse og et trygt og godt liv.

Dette er noe vi er enige om og er en selvfølge uansett hvilken tro vi har eller hvilket politisk parti vi tilhører. Menneskeverd holdes høyt alle steder. Det går galt hvis vi slutter å ta vare på hverandre.

De menneskene som er unntatt dette er de små barna som enda ikke er født. I dagens Norge er det lov til å ta livet fra dem uansett grunn frem til barnet er 12 uker gammelt.

I storsamfunnets øyne har ikke de samme verdi som et barn som er 40 uker gammelt og klar til å bli født. Men i det øyeblikket barnet er født, til tiden eller for tidlig, trår samfunnet til og regelen om at de store hjelper de små gjelder.

En liberalisering av bioteknologiloven med tidlig ultralyd i svangerskapet for å avdekke utfordringer vil føre til at flere barn med mistanke om underliggende sykdommer eller Downs syndrom vil bli abortert og fjernet i stedet for å bli beskyttet og hjulpet.

Det er virkelighetsfjernt å mene at dette ikke vil skje. Statistikken sier at omkring 90 prosent av barn med påvist Downs syndrom i svangerskapet blir abortert bort allerede i dag.

Vi vet at det er lettere for folk å gjennomføre en abort tidligere enn seinere i svangerskapet. Jo mer barnet ligner på en baby, jo vanskeligere blir det. Derfor er det skrekkelig naivt å å tro at det ikke blir flere aborter av en liberalisering.

Alt dette bunner i at mange ikke vil anerkjenne at barnet i magen til mammaen sin er et barn. Hadde folk gjort det, ville vi vært nødt til å beskytte og hjelpe de som er mindre enn oss og ikke ta livet fra dem.

Et av av argumentene for tidlig abort, eller abort forøvrig, er at så lenge barnet i magen ikke er i stand til å klare seg selv, les; leve på egenhånd, kan det fjernes. Vel. Et nyfødt barn kan ikke overleve på egenhånd.

Ikke en toåring heller. Eller en nittiåring med Covid-19 på et sykehjem. Heller ikke jeg klarer det. Uten hjelp fra andre overlever vi bare en begrenset tid.

Jeg skremmes av et samfunn som ikke vil ta vare på de små, selv om de skulle ha risiko for sykdom, møte på utfordringer og oppleve motgang i livet. Vi kan alle sammen krysse av på disse tre punktene. Vi er i samme båt.

Alle har rett til liv og vi som er store nok til å verne om det må gjøre det!