Minnedag og nasjonaldag i skyggen av korona

Vi vil huske dette «korona-året», for det året vi alle var stengt inne innenfor husets fire vegger på minnedagen og nasjonaldagen. Det var ingen annen plass å gå der sorgen eller gleden kunne få utløp.

Dette året ble alt annerledes, og det gjaldt ikke bare flere ukers påtvunget hjemmekontor og nedstenging av det aller meste.

Dette året ville det heller ikke bli noen seremonier på den årlige minnedagen for falne soldater. Og det ville heller ikke bli noen dans og sang i gatene på nasjonaldagen som følger dagen etter. På nytt var vi under lockdown to dager etter at vi nettopp hadde fått lov til å bevege oss ute mer enn 100 meter.

Så dette året ble også disse spesielle dagene virtuelle. Vi mottok linker for å følge forkortede seremonier på Zoom, og minneseremonier og nasjonalfeiring ville bli sent direkte på TV med bare de medvirkende til stede.

Så derfor dro vi til Mount Hertzl, til militærgravlunden for falne soldater i Jerusalem, dagen før selve minnedagen. På minnedagen ville alle militære gravplasser i landet være stengt for første gang i landets historie.

De nesten 24.000 familiene som hadde mistet en sønn eller en datter, en far, en bror eller en søster kunne ikke besøke sine kjæres graver. I korona-tider kan man ikke risikere at 1–2 millioner mennesker ville finne veien til gravene og stå tett i tett på denne spesielle sorgens dag.

Så derfor dro vi altså dagen før til Mount Hertzl og håpet på at det ville være mulig å komme inn. Og sperringer som blokkerte alle inngangsveier til gravlunden, var allerede på plass, da vi kom. Men vi fikk lov av vakten å slippe gjennom.

På alle gravene var det allerede satt opp et lite israelsk flagg på halv stang, og til stangen var det festet en sort snor. Ved siden av lå et lite skilt med noen få ord på, men som likevel sa alt: «Husk – og glem ikke. Ved deres død, fikk vi livet». Øynene mine gled sakte over grav etter grav, rekke på rekke, avdeling etter avdeling...

Det var ikke mange her denne ettermiddagen, men noen få hadde funnet veien til gravlunden denne dagen før minnedagen. Og om jeg ikke tok feil, så oppdaget jeg David Grossman, den berømte israelske forfatteren, noen rader lenger framme.

Han har også en grav her. Hans sønn, Uri, falt i Libanon i 2006 bare 20 år gammel. Døden spør ikke om du er berømt eller ukjent, rik eller fattig. Her i dødens venterom er alle like. Alle gravene ser også like ut; de er alle laget ut av den berømte hvite Jerusalem-steinen.

Om man dør som menig soldat eller som pilot eller offiser, her i døden er det ingen forskjell, hver grav er lik. Men alle som skjebnens tunge veier fører hit, har ett felles ønske om at den siste som får sin grav her, måtte bli den aller siste.

David Grossman spør i et nylig publisert avisintervju: «Hvor mye kan man klare å huske uten selv å dø av det»? Den israelske stat gjør mye for at vi skal huske på 6 millioner døde i Holocaust og nesten 24 000 døde soldater.

Det er vår plikt. Men Grossman forteller videre i intervjuet om sin egen sorgprosess etter sønnens død. Han beskriver hvor vanskelig det var å skrive igjen, hvor vanskelig det var å ikke bli overveldet og trukket ned av sorgen.

Han sier at man må kjempe mot sorgens tyngde, for sorgen drar en nedover. Enhver må gjøre en bevisst innsats for å komme igjennom sorgen. Man må bestemme seg for å ikke falle. Så er også navnet på en av Grossmans siste bøker nettopp «Falling out of time».

Så hvor mye kan vi klare å huske uten å dø av det? Seks millioner eller 24.000? Eller kanskje bare en eneste person? For noen blir tapet veldig personlig – en sønn, en datter en far, et bilde av en person som tidens tann ikke klarer å viske ut.

Solen var i ferd med å gå ned over Mount Hertzl. Snart ville sirenen lyde for ett minutts stillhet – et langt minutt for 23 816 døde. Prisen er høy for dette landets frihet. Og i forrige uke lød sirenen på Holocaustdagen til minne om seks millioner døde. Et helt folk stopper opp for å minnes – og ikke glemme.

Dette er sannelig et folk med en helt spesiell historie. Men dette året ble veldig annerledes. Vi vil huske dette «korona-året», for det året vi alle var stengt inne innenfor husets fire vegger på minnedagen og nasjonaldagen. Det var ingen annen plass å gå der sorgen eller gleden kunne få utløp.

Da vi forlot Mount Hertzl denne dagen før minnedagen, var det som Nordahl Griegs ord fra diktet «De beste» fra 1942 ga gjenklang i mitt hode: «De beste blir aldri vår fremtid, de beste har nok med å dø».