Guds gave og vår oppgave

Dette er trolig den mest meningsfulle oppgaven jeg har hatt i mitt yrkesaktive liv.

På 1990-tallet var jeg bibelskolelærer og rektor ved en av Mekane Yesus-kirkens institusjoner i Sør-Etiopia. Studentene ved synodebibelskolen i Gidole kom fra ulike folkegrupper med hvert sitt morsmål. Her satt de side om side.

De fleste av dem forberedte seg til tjeneste som evangelister i sine hjemmeområder eller som tverrkulturelle misjonærer blant unådde folkegrupper lenger sør.

Dette er trolig den mest meningsfulle oppgaven jeg har hatt i mitt yrkesaktive liv. «Hyperspennende» samtaler om etiopisk folkeliv og kristen tro!

Jeg sitter igjen med mange minner. Et av fagene jeg underviste i var det vi på amharisk kalte Yezibqet zigidjit, eller prekenlære på norsk. Vi satte søkelyset på prekenens oppgave.

Vi samtalte om ulike tekster og laget prekener av disse. Studentene fikk også anledning til å forberede og holde sine egne prekener.

Jeg hadde gjort avtale med ledelsen ved Gidole Hospital om at mine studenter skulle få slippe til som andaktsholdere på sykehustrappa hver onsdag.

Tur etter tur forberedte de egne prekener og holdt dem. Etterpå gikk vi tilbake til klasserommet hvor en av medstudentene var utnevnt som «hovedkritiker». Til slutt var det tid for plenumssamtale og respons fra læreren.

En dag banket en av mine etiopiske lærere, Laqew Beyene, på kontordøren. «Skal Mayle virkelig få lov til å holde andakt på sykehuset?», spurte han.

Mayle var en ungdom fra Hammerfolket i Turmi; et av de unådde områdene i sør. Han var ny kristen og var blitt tatt opp som student under helt spesielle vilkår.

«Mayle er en umoden kristen. Er det rett at han får prøve seg?», undret Laqew. Laqew var gammel og erfaren, og jeg lyttet ofte til ham. Denne gangen var jeg usikker på om han hadde rett.

«Kan han ikke i det minste få slippe til med et personlig vitnesbyrd om hva Gud har gjort i hans liv?», spurte jeg forsiktig. Denne gangen var det Laqews tur til å lytte til meg. Vi ble enige om å slippe unggutten til.

Det ble onsdag. Mayle hadde forberedt seg godt. Amharisk, prekenspråket, var langt fra hans morsmål. Derfor var det betryggende å kunne støtte seg til et godt manus. Han trakk fram teksten fra Johannes 3,16:

«For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Gud ga sin sønn, understreket Mayle sterkt.

«Hvem av dere ville gjort det samme? Hvem av dere ville gitt deres sønner?», spurte han, og kastet et blikk på mødrene som satt på første benk. «Husker dere ikke hva dere gjorde under revolusjonsårene her i Etiopia?», fortsatte Mayle.

«Da det kom folk fra det militære til markedsplassene våre for å rekruttere unge mennesker til å bli soldater på krigsfronten mot Eritrea i nord. Mange unge ble fraktet vekk i busser. Hva gjorde dere da? Da dere hørte at slike rekrutteringsagenter var i anmarsj, gjemte dere ikke vekk sønnene deres i skogen? Var dere ikke redde for at de skulle bli tatt?»

Så gikk han tilbake til teksten, og fortsatte: «Hva var det vi leste? Gud er ikke som dere, han gjemte ikke vekk sin egen sønn! Han ga ham som en gave til dere!»

Mayles budskap nådde inn. Tårene rant hos både hos den ene og den andre. Ungdommen fra Turmi hadde skjønt poenget og maktet å formidle det. Verken jeg eller gamle Laqew angret på at vi slapp ham til. Er det en andakt som huskes blant studentene og mange andre var det Mayle Shadas vitnesbyrd.

Jeg lurer på hvordan Mayle har det nå. Jeg møtte ham igjen da jeg var på besøk for mange år siden. Jeg fikk en klem som jeg knapt kan huske maken til! Men hvordan har han det akkurat nå?

Ryktene sier at han ikke lenger er å finne i menigheten. Hva har skjedd i livet hans? Har han glemt at Gud ga sin sønn – for alle mennesker? Jeg vet ikke. Hans vitnesbyrd sitter fortsatt som spikret, og i dag er det en levende menighet i Turmi.

Få måneder senere reiste jeg til den lutherske «Minnekirken» i Chicago. Her tjenestegjorde jeg i fire år. Over prekestolen stod det skrevet med stor skrift: «Gud er kjærlighet».

Også her fikk jeg en påminnelse om at Gud elsket verden så høyt at han sendte sin sønn. Evangeliet handler om Gaven – Guds gave til oss! Kristen tjeneste handler om Oppgaven – vår oppgave med å gjøre Kristus kjent!