100 år siden San Remo

Palestinamandatet som ble vedtatt under San Remo-konferansen omfattet hele dagens Israel samt også dagens Jordan.

Lørdag 25. april markerer vi at det er 100 år siden San Remo-konferansen fant sted.

Før 1. verdenskrig var det tyrkerne som rådet store deler av grunnen i Midtøsten gjennom det ottomanske eller osmanske rike. Dagens stater og grenser eksisterte ikke. Det var først etter 1. verdenskrig og frem til utpå 1970 tallet at Israel og de ulike, arabiske statene i Midtøsten ble opprettet eller fikk sin selvstendighet.

I kjølvannet av 1. verdenskrig møttes de fire fremste allierte stormaktene: Italia, Storbritannia, Frankrike og Japan i den italienske byen San Remo i april dagene i 1920. Denne konferansen videreførte en pågående prosess og den la grunnlaget for opprettelsen av fire stater: Israel, Irak, Syria og Libanon.

100 år senere er det ingen som bestrider suvereniteten eller eksistensberettigelsen til noen av disse tre arabiske statene. Når det gjelder det jødiske hjemlandet, er historien svært annerledes.

Palestinamandatet som ble vedtatt under San Remo-konferansen omfattet hele dagens Israel samt også dagens Jordan. I strid med mandatet gav den britiske koloniminister Churchill i 1921 bort 77 prosent av området til hashemitten Abdullah Hussein, området ble senere til staten Jordan. Vedtaket ble bindende internasjonal lov og gir Israel rett til de områder som i dag omtales som okkuperte. Folkeforbundets vedtak av 24. juli 1922 bekrefter dette.

Under det britiske Palestinamandatet var det først og fremst jøder som identifiserte seg med navnet Palestina. Palestinas symfoniorkester bestod kun av jøder, den kjente jødiske avisen Jerusalem Post het Palestine Post.

Larousse er en fransk ordbok fra 1939, i permen er det listet opp alle verdens flagg i alfabetisk rekkefølge. Flagget for Palestina hadde blå og hvit bakgrunn med en gul davidstjerne, den jødiske forbindelsen er åpenbar.

Fra 1960-tallet har historien om dette området blitt revidert. Man har presentert en historie som i korte trekk går ut på at vestlige imperialistiske stater tok landet fra det palestinske folk og gav det til jødene.

Denne myten har blitt underbygget av utallige resolusjoner i regi av FN, verdensorganet har opptrådt som en politisk aktør mot Israel. I Norge liker vi ofte å henvise til «FN- sporet», det sporet bærer galt av sted når det gjelder tilnærmingen til Israel og Midtøsten.

Det har aldri eksistert en palestinsk nasjon, eller et palestinsk folk opp igjennom historien. Selv ikke under FNs delingsforslag i 1947 var det noen som snakket om opprettelse av en palestinsk nasjon. Zahir Mussein som var medlem av PLOs øverste organ uttalte i 1977:

«Det palestinske folket eksisterer ikke. Dannelsen av en palestinsk stat er kun et middel for å kunne fortsette kampen mot staten Israel og for å kunne bevare vår arabiske samhørighet. I virkeligheten er det i dag ikke noen forskjell mellom jordanere, palestinere, syrere og libanesere. Det er bare på grunn av politiske og taktiske grunner at vi i dag snakker om eksistensen til et palestinsk folk, og dette er fordi den arabiske nasjons interesse krever at vi hevder eksistensen til et bestemt palestinsk folk for å motarbeide zionismen.»

Selvsagt har denne gruppen mennesker krav på respekt og har naturligvis et menneskeverd som alle andre, dessverre har de blitt et redskap i kampen mot Israel. Palestina-arabernes store svøpe er deres lederskap som har frontet hat, terror og ødeleggelse både mot Israel og ovenfor egen befolkning. Israels 4. statsminister Golda Meir sa det slik i 1973: «Vi kan tilgi araberne at de dreper våre barn, men vi kan ikke tilgi dem at de tvinger oss til å drepe deres barn.»

Israel anklages for å okkupere Palestina. Hvordan kan man okkupere et område som ingen andre har noen juridisk, rettmessig, krav på? Tvert imot er området gitt som et hjemland til det jødiske folk. Man anklages for å okkupere sitt eget hjemland.

I våre riksmedier som for eksempel statskanalen NRK, sier man konsekvent (det kan ikke være tilfeldig) «Den okkuperte Vestbredden». Det gjør man ikke tilsvarende med noe annet område så langt jeg har registrert.

Det er viktig at de historiske hendelsene som gav det folkerettslige grunnlaget for opprettelsen av staten Israel blir gjort kjent. Jeg har ved flere anledninger hatt gleden av å undervise om denne historien til elever på videregående skole. Hver gang er reaksjonen den samme: «Dette har vi aldri hørt før» hvorpå de uttrykker indignasjon over den historien som tidligere har blitt presentert dem.

Dag Øyvind Juliussen er direktør ICEJ Norge Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem