Er evangeliene historisk troverdige?

Forskning har vist hvordan disipler av store lærere – og Jesus var i hvert fall en stor lærer – husket, memorerte og videreformidlet det læreren hadde sagt og gjort.

I et debattinnlegg med tittelen«Helvete – finst det?» i Dagen 30.3.20 kommer Eiliv Villand med en rekke svært kritiske påstander om kristendommen. 

Det står mennesker fritt å forkaste det kristne budskapet og Bibelens autoritet, men det bør være et krav at de fakta man mener å bygge på, er korrekte. 

Selv om innlegget har en svært polemisk form, håper jeg Villand er en sannhetssøkende person. Jeg vil la det meste som sies i innlegget hans, ligge, men ta for meg et par fakta-påstander som er usanne.

Villand hevder følgende: «Dei fleste bibelforskarar i dag er einige om at evangelia ikkje er historisk troverdige – dei har meir preg av oppbyggelege skrifter». 

Dette er ikke sant. De fleste forskere er i dag enige om at evangelienes litterære genre eller litteraturtype erbiografi. 

En biografi i oldtiden var en beskrivelse av en virkelig historisk person med informasjon om vedkommendes offentlige virke med vekt på personlighet, utsagn og hendelser og ofte også med informasjon om avstamning, fødsel, ungdom, utdanning og død. 

Dette var en vanlig litteraturtype i den perioden i antikken som kallestidlig keisertid, og som omfatter det første århundre e. Kr. da evangeliene ble skrevet. 

Denne typen biografier, kaltbioi på gresk, kunne handle om politikere, militære ledere, filosofer og andre vismenn (sages). Både forfatterne og leserne forutsatte at det som ble skrevet, i hovedsak var historisk pålitelig. 

Forfatterne hadde en viss fleksibilitet når det gjaldt detaljer, og de kunne også ha spesielle hensikter med det de skrev, for eksempel moralske eller religiøse. 

Villand har rett i at forfatterne av evangeliene trodde på Jesus som Messias, og at tekstene er preget av det, men han tar feil når han hevder at de av den grunn ikke er historisk troverdige. 

All historieskrivning innebærer en tolkning, og alle forfattere har en hensikt, en agenda, med det de skriver, men det betyr ikke at tekstene deres av den grunn ikke er historisk pålitelige. Det er en feilslutning.

Et eksempel: Fortellingen om Holocaust, drapet på seks millioner jøder under siste verdenskrig, brukes ofte med den hensikt å vise hvor moralsk forkastelig dette var, for å lære av historien og for å unngå at noe lignende skal skje igjen. 

Men man kan selvsagt ikke dra den konklusjon at fordi historiefortellingen har en slik hensikt, er den ikke historisk pålitelig og at Holocaust derfor ikke fant sted. 

Dessuten: Det var mennesker som selv var blitt utsatt for Holocaust og andre øyenvitner som fortalte sin historie, og fortellingene ble nedskrevet innen det som kalles «living memory», altså i den perioden noen ennå kunne huske det som hadde skjedd. 

Like til i dag, 75 år etter 1945, er det fremdeles noen få mennesker som husker Holocaust.

Uten sammenlikning for øvrig var det akkurat det samme som skjedde med evangeliene. De første skriftene i NT ble nedskrevet i de to-tre første tiårene etter Jesu død, av øyenvitner og basert på øyenvitner og antakelig også på skriftlige kilder. 

Forskning har vist hvordan disipler av store lærere – og Jesus var i hvert fall en stor lærer – husket, memorerte og videreformidlet det læreren hadde sagt og gjort. At NT ble skrevet ned «30-60 år etter Jesu død» som Villand sier, er derfor et argument for det motsatte av det han påstår. 

Det viser en nærhet til de begivenhetene som beskrives, som er bedre enn det meste av den øvrige antikke biografilitteraturen som historikerne gjør seg nytte av, og styrker derfor evangelienes historiske troverdighet. 

Evangelistens Lukas’ «vi-avsnitt» i Apostlenes gjerninger (for eksempel Apg 16,10) tyder på at han selv faktisk var deltaker i noen av de begivenhetene som omtales. 

Apostlenes gjerningers litteræregenre beskrives gjerne i forskningen som «historiografi», altså historieskrivning, med virkelig historisk innhold. 

Det er en del av Lukas’ dobbeltverk som inneholder Jesusbiografi (evangeliet) og historiografi (Apg), begge med pålitelig historisk innhold basert på øyenvitner og det vi i dag kanskje ville kalt undersøkelser eller «research» (jf. Luk 1,1-4).

Det finnes mye stoff i evangeliene som ikke har paralleller i andre biografier fra oldtiden, men det henger sammen med at Jesus var unik, og at hans person, ord, gjerninger og oppstandelse var unike, men det gjør dem ikke nødvendigvis mindre pålitelige. 

Ifølge biografigenren hadde forfatterne en viss fleksibilitet med hensyn til kronologi, kontekst, ordlyd og lignende, men de hadde ikke frihet til å dikte opp hendelser. 

Det var en klar grense mellom biografier og romaner - også romaner som handlet om historiske personer - noe som også fantes i oldtiden. Utdannede mennesker i Oldtiden visste forskjell på fakta og fiksjon.

Villands påstander om evangelienes historiske troverdighet hviler på en «vitenskap» som i beste fall er foreldet, i verste fall bevisst falsk. De aller fleste forskere i dag anerkjenner evangeliene som biografier med stor historisk troverdighet. Dette er ikke bare min påstand. 

Den meget anerkjente nytestamentlige forskeren Craig S. Keener som i sin 713 siders bokChristobiography fra 2019 har gjennomgått det meste av det som er skrevet av forskere i vår tid om evangelienes historisitet, og enda viktigere: hva som ble skrevet av og om biografier og historieskrivning i oldtiden, sier: 

«Most Gospel scholars today view the Gospels as belonging to the genre of ancient biography» («De fleste evangelieforskere i dag ser på evangeliene som tilhørende genren antikk biografi», Keener, s. 27). 

Dette er ikke en mening, men en dokumenterbar påstand. Han dokumenterer i tillegg på en overbevisende måte evangelienes historiske troverdighet.

Det står Villand og andre fritt å forkaste Bibelens budskap, men det er ikke tillatt å gjøre det på basis av gal informasjon om forskning eller ved på forhånd å bestride historisiteten til sentrale ord og hendelser i evangeliene om Jesus.