Å evakuere misjonærer

Er det rett å reise og forlate menneskene man er satt til å tjene, fordi en fare lurer rundt neste hjørne?

Trusselen fra koronaviruset førte til hektisk møtevirksomhet i det ganske land. Ungdom i Oppdrag var intet unntak.

Da statsministeren vennlig, men bestemt, oppfordret oss til nasjonal dugnad, og samtidig innførte de strengeste restriksjoner i samfunnet siden andre verdenskrig, ble møtevirksomheten ytterligere trappet opp.

Først og fremst måtte vi vurdere hva som skulle skje med alle våre bibelskoler. Og hva med alle de forskjellige leirene, kursene og konferansene utover våren? Og hva med misjonærene?

Ja, hva med misjonærene? Skulle disse evakueres? Det var krevende avgjørelser. I ligningen fantes det nemlig litt for mange x-faktorer til at vi kunne vite hva som var den beste løsningen.

Heldigvis kom utenriksministeren oss til hjelp. Med samme vennlige, men bestemte tone som statsministeren, sa hun at alle nordmenn med permanent opphold i utlandet ikke trenger komme hjem.

Dermed var saken avgjort – i hvert fall på generelt grunnlag. Vi bestemte oss for å ikke evakuere. Samtidig måtte vi foreta en individuell vurdering av alle våre 150 utsendinger.

Hvem befinner seg i den såkalte risikosonen? Hvem er gravide? Hvem av misjonærene er eldre enn 65 år? Har vi misjonærer som bor i land som har et helsetilbud som ikke vil kunne behandle alvorlig sykdom?

Er det noen som skal avslutte sin misjonærperiode i løpet av våren, som likevel bør komme hjem nå, før landegrensene stenger? Det ble igjen hektisk møtevirksomhet.

Av våre 150 misjonærer har Ungdom i Oppdrag nå evakuert 17 voksne personer og i underkant av 10 barn. Det har vært krevende prosesser for flere av misjonærene, både for de som har blitt evakuert – men også for noen som har blitt værende. Det er nemlig ikke bare å pakke kofferten og reise. Prosessene har synliggjort flere dilemma.

En av våre misjonærer, som er gravid med sitt andre barn, bor i et krigsherjet land som flyter over av flyktninger. Det lokale helsetilbudet er for så vidt fungerende, så en fødsel i dette landet ville i utgangspunktet ikke medføre risiko. Men hun er gift med en person som kommer fra et land som har visumplikt til Norge.

Dersom hun skulle komme hjem sammen med sine barn, ville det bety at deres barn i verste fall ville vært uten sin far i flere måneder. Et annet krevende dilemma handler om menneskene hun jobber blant. Mange av disse har allerede flyktet fra en fiende som er betydelig mer livstruende enn koronaviruset.

Å skulle forlate disse på ubestemt tid ville emosjonelt være veldig krevende. Er det rett å reise og forlate menneskene man er satt til å tjene, fordi en fare lurer rundt neste hjørne?

Vi vurderte evakuering av denne familien. Det endte med at denne familien ble værende. Prosessene vi har gått gjennom, har ført til at vi alle har vurdert vår motivasjon for det vi holder på med.

Vår motivasjonen for misjon finner vi blant annet i Jesu ord fra Johannes 20,21; «slik som Far har sendt meg, sender jeg dere». Jesu inkarnasjon er dermed misjonens dypeste motivasjon. Jesus ble sendt for å tjene og bli lik de han tjente – prøvd i alle ting. Og nå har han sendt oss på samme måte som han selv ble sendt.

Å være «utsendt» er ikke synonymt med å ha en jobb. Det er en livsstil. Det er noe vi primært er – ikke noe vi gjør – selv om det også medfører mange oppgaver som skal gjøres.

Det er en identitet, en identitet som preger hele livet vi lever; relasjoner, prioriteringer, tid, økonomi og rytmer. Denne identiteten definerer dermed hvilke holdninger jeg har overfor mennesker og samfunnet rundt meg.

Som utsendt er vi satt til å «inkarneres» - for å på samme vis som Jesus, tjene mennesker og tjene samfunnet. Og selvsagt, som utsendinger formidler vi evangeliet om Jesus til menneskene rundt oss.

Å være utsendt er dermed det samme som å følge Jesus, for å kunne gjøre det samme som han gjorde.