Fasten er en årlig «karantene»

Det kan være viktig å se at det finnes mer enn en måte å møte den lidelsen som følger av den pågående krisen. 

At verden har havnet i en uforutsett global karantene akkurat i kirkens førti dagers faste før påske er naturligvis en tilfeldighet, men det kan også vekke til ettertanke, slik situasjonen ikke sjelden er med tilfeldigheter.

Knapt noen har vel kunnet unngå at ordet karantene assosieres med romlig «frihetsberøvelse»: en streng isolering på ett sted, i en leilighet eller et hus, for å beskytte seg mot smitte og smittespredning.

Men ordet henspeiler egentlig på en tidsperiode. Det kommer fra det italienske uttrykket «quaranta giorno» – førti dager - som var den perioden et skip før i tiden måtte ligge fortøyd utenfor Venezia før det fikk tillatelse til å ankomme havnen. En forholdsregel for å beskytte seg mot smittespredning.

Karantene er altså et tidsbegrep - selve ordet betyr «førti» - ikke først og fremst et begrep som handler om rom, slik det blir benyttet i dag. Førtidagerskarantenen utenfor Venezia var i sin lengde inspirert av kirkeårets førti dagers faste, en periode som på italiensk kalles La Quaresima.

Fasten før påske er med andre ord en årlig «karantene», med den hensikt å skape et mellomrom til den verden vi alle er en del av. Den innebærer en slags forskyvning.

Nå er det mye som må vente. Og i ventingen gror uviljen. Etter en tid blir man angrepet av det ørkeneens munker kaller «middagsdemonen».

Når timene har gått til solen står høyt på himmelen kommer rastløsheten smygende. Det var mot denne bakgrunnen et av de hardeste og mest slitesterke sjelesorgsrådene ble formulert: «Gå inn i cellen din, og den skal lære deg alt.»

Med andre ord, forbli i din karantene! Den er en innbydelse til å reflektere over hvordan våre hverdagslige vaner påvirker oss på godt og ondt.

Forskyvningen gir rom for spørsmål som kan lette våre byrder: Hva er det som fører til usunne bindinger og avhengigheter i livet mitt uten at jeg selv merker det? Hvilke gester er det andre forbinder meg med?

Dermed er det ikke i et øyeblikk sagt at det midt i den lidelsen som pandemien innebærer skulle finnes grunn til å glede seg over at verden tvinges til å gå inn i en ufrivillig «faste».

Derimot kan det være viktig å se at det finnes mer enn en måte å møte den lidelsen som følger av den pågående krisen.

Å tyde karantenen i lyset av fasten - noe som selve det faktum at de sammenfaller innbyr til - kan gi oss et språk for det vi gjennomlever. Og med et nytt språk følger andre gester.

Det språk vi blir møtt med i rapportene om koronapandemien består for det meste av statistikk og grafikk, i tillegg til daglige reportasjer fra områder som er særlig hardt rammet.

Men den biologiske og epidemologiske terminologien, hvor nødvendig den enn er, er utilstrekkelig når vi prøver å skape en eller annen formen for mening i det som utpsiller seg. Det vitenskapelige språket forblir abstrakt mens vår opplevelse av en verden i demontering er ytterst konkret.

Det språket den romantiserende åndeligheten holder seg med, ofte under kristent flagg, gir heller ikke noen større hjelp i så henseende. Derimot kan bibelske fortellinger om «40-dagerskarantener» - som dem om Moses, Elia og Jesus - bli et mønster som lar oss ane at de erfaringer vi nå gjør kan romme et kall til reorientering.

Hensikten med fasten, som en slags karantene, er ikke å ta fra oss ting, men heller å løsrive oss fra dem. Å løsrive seg fra verden er ikke å dra seg unna verden i frykt for å bli moralsk besudlet.

Det er tvert imot en vei til et mer avklart forhold til alt det skapte. Løsrivelsen er uunngåelig for å ikke tynges av nødvendighetens byrde i relasjon til verden, men i stedet, med evangeliets ord, å kunne «bære hverandres byrder».

Det kan lede til uventede nyoppdagelser av det selvsagte: som at gleden i å gi er større enn prisen for å gi opp; at kommunion - fellesskap - er mer tilfredsstillende enn konsumpsjon. Noe som illustreres på en bemerkelsesverdig måte i en av fortellingene fra ørkenen:

«Abba Agathon var ute og gikk med sine disipler. En av dem fant en liten grønn ert på veien og sa til abbaen: «Fader, kan jeg ta den? Abbaen kikket overrasket på ham og sa: «Var det du som la den der?» «Nei», svarte disippelen. «Hvordan kan du da», fortsatte abbaen, «ville ta opp noe som du ikke har lagt der?»»

Fortellingen kan synes vanskelig å forstå, formet som vi er av markedes mentalitet som sier at jo mer vi har, jo bedre klarer vi oss. Her blir denne ideen utfordret av en annen måte å tenke på: jo mindre vi har, jo mer kan vi bli.

De førti dagene med faste som kirken hvert år iakttar som en nedtelling til påsken har, siden den på 300-tallet ble en del av det hellige året, vist seg å være et «godt mål».

Såvel psykologisk som kroppslig og åndelig er det en tilstrekkelig lang tid til å gjøre en forskjell. Hvor lenge den romlige karantenen mange av oss akkurat nå befinner oss i kommer til å vare, er det ingen som vet.

Men kanskje blir den tilstrekkelig lang til å gi oss tid til å gjøre det Gunnel Vallquist kaller «den korsfestedes gest» til vår: en vidåpen favn mot alt som lever og alt som lider.