Overflod til all god gjerning

For nordmenn handler det om å kunne bistå sin nærmeste neste, og for samene hvordan ta imot de utsendinger som kommer.

Vi har nylig sett et eksempel på at en instans måtte be sin overinstans delegere nødvendig myndighet for at underinstansen skulle få en ønsket handlingsfrihet.

Regjeringen ba Stortinget komme sammen og vedta utvidede fullmakter i den krisesituasjonen landet befinner seg i vedrørende behovet for omfattende smittevern.

En slik fremgangsmåte har flere av medlemmene og støttespillerne i Norges Samemisjon savnet hos ledelsen i organisasjonen. Landsstyret har fremforhandlet en intensjonsavtale om sammenslåing med annen organisasjon på tross av at øverste instans, landsmøtet i 2017, ikke anså det hensiktsmessig på daværende tidspunkt at slike vurderinger skulle gjøres i den kommende treårsperioden.

Eksempler på inngåelse av intensjonsavtaler finner vi knyttet til gjennomføringen av kommunereformen de siste årene. Flere kommuner fremforhandlet da intensjonsavtaler om sammenslåing, og mandatet for å sette i gang prosessene var vedtak fattet på et overordnet nivå, nemlig i Stortinget.

Landsstyret vil legge saken frem til avstemning for rådsmøte og landsmøte i 2020. De har begrunnet sin fusjonssondering med at driftsunderskuddene for 2017 og 2018 var så høye at en omfattende omstillingsprosess straks måtte settes i gang.

Inntektene fra Samemisjonens kapitalforvaltning gjorde imidlertid det totale underskuddet vesentlig mindre. Det hører også med til bildet at gaveinntektene fortsatte å stige disse to årene, hvilket viste at misjonsfolket tok ansvar og hadde tillit til arbeidet.

Landsstyrets forslag til innlemmelse i Misjon Sarepta allerede fra januar 2021, er utarbeidet utenfor det handlingsrommet som var gitt dem for perioden 2017–020. Ledelsen begrunner sitt utredningsarbeid med at de ikke kunne «sitte i årevis og vente på et nytt landsmøte.» (Jfr. intervju i Dagen 14. mars)

Det ville vært naturlig, når man likevel har ventet i en årrekke med å gå inn i konkrete fusjonsforhandlinger, å la saken bero enda noen måneder, til landsmøtet ble avholdt. Landsstyret kunne i det minste ha innkalt til et rådsmøte med kretsene, for å innhente et nødvendig mandat for igangsetting av prosessen. Dette saksforløpet bør protokollkomitéen se på.

Ledelsen hevder også at «dersom det ikke nå blir foretatt en kraftig snuoperasjon, vil organisasjonen opphøre av seg selv innen få år.» (Jfr. intervju i Dagen 7. februar) Dette er unyansert. Med verdier på flere titalls millioner, ville likviditeten vært god i flere år fremover, uten vesentlige forandringer.

Selv om det trengs en snuoperasjon, må en likevel ha for øye at økonomisk forutsigbarhet ikke trenger å være en forutsetning for et sunt misjonsarbeid. Det finnes eksempel på misjonsorganisasjoner som både har kretsarbeid og virksomheter på ulike misjonsfelt, som klarer å drifte fra år til år uten reservekapital.

De vil helt sikkert si at Gud er hovedårsaken til at det går rundt. Så lenge man har den tro at Gud har gitt et kall å stå i, vil han også gi de midler som trengs.

Så må vi i Norges Samemisjon spørre oss: Er misjon blant den samiske befolkning fortsatt et kall og en oppgave? Er oppdraget som misjonens pionerer tok på seg, fullført?

Det kommende landsmøte i 2020 bør stemme for videre drift som selvstendig organisasjon og ikke nedlegging slik intensjonsavtalen tilsier, og samtidig peke ut retning for en nødvendig omstilling, og hvordan midler kan forvaltes opp mot det formål de var samlet inn for.

Stortinget nedsatte for få år siden en forsonings- og sannhetskommisjon som skal undersøke fornorskningspolitikken som har vær ført overfor blant annet samene.

Norges Samemisjon har vært en forkjemper for samisk språk (i nord), men har også drevet grunnskoleopplæring for samer (i sør) der samisk språk ble undervurdert, i tråd med nasjonale føringer som gjaldt på begynnelsen av 1900-tallet og fremover. At Samemisjonen er til stede som en mulig ressurs og kilde kan være klokt i tiden fremover.

Å styre mot nedlegging allerede fra 2021 vil være en for brå avslutning av en 130-årig lang virksomhet. En slik prosess må gå over flere år. Man trenger tid til å evaluere oppdraget og tjenesten som er utført. Hva lyktes vi med, og hvor feilet vi? Finnes det arbeidere og støttespillere, samiske som norske, som trenger å bearbeide ting de har opplevd? Trenger vi vår egen «forsoningskommisjon»?

Men la også det være sagt: Det er uten tvil mange, både blant samer, nordmenn og russere, som er glade og takknemlige for Samemisjonens arbeid både før og nå.

Samemisjonen har vært ivrige med å bringe mennesker til Gud. Eksempel på slik iver ser vi hos de fire mennene som firte den lamme ned for Jesu føtter. Men hva med hullet i taket? Mon tro om ikke de fire måtte rydde opp etter seg? Jeg er av den formening at også Norges Samemisjon trenger å reparere noen hull og lege noen sår.

En samisk kirkelig ansatt ringte meg en dag for å høre om sammenslåingsplanene. Han sa: Det foreligger jo en samfunnskontrakt – og mente trolig med det at Samemisjonen og folket i nord, har gjensidig akseptert hverandre og tilpasset seg. I tråd med dette må en kunne tro at sameksistens, samhandling og brorskap fortsatt kan være metoder å bruke i årene fremover med det formål å nå nye oppvoksende generasjoner med evangeliet.

Underskudd, regnskapstall og prognoser kan ikke alene være avgjørende når veivalg skal gjøres. Bibelen gir løfte om «overflod til all god gjerning.» I omstillingsarbeidet fremover må vi i Samemisjonen spørre oss:

Finnes det fortsatt en god gjerning å utføre? For nordmenn handler det om å kunne bistå sin nærmeste neste, og for samene hvordan ta imot de utsendinger som kommer.

Det er vanskelig å finne de rette ordene her! Jeg tror dette best kan uttrykkes slik det står hos profeten Jesaja i det førtiførste kapittel: «Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!»