Frivillighetens ansvar og muligheter i krisetider

Nå må nye metoder utvikles og tas i bruk slik at dørene fortsatt kan stå åpne for dem som trenger det mest, om enn på en litt annen måte enn før.

Innlegget er skrevet av Margrethe Berg Heggebø, fagutvikler migrasjonshelse og integrering KIA Norge og Alf P. Hagesæther, generalsekretær KIA Norge.

----------

Nå gjelder det å stå sammen, bruke det beste i oss, spille på lag, ta fram dugnadsånden, kreativiteten og solidariteten, særlig i forhold til dem som rammes hardest. Nå er det ikke lenger de og oss – men vi. Vi er alle i samme båt, selv om vi merker konsekvensene noe ulikt. Det er her frivilligheten i Norge kommer inn. Det er tid for fellesskap – på nye måter!

Korona-smitten har berørt mange mennesker, og flere offentlige samfunnsinstitusjoner er stengt og private arbeidsplasser trues. Ofte er det de mest sårbare og utsatte gruppene eller enkeltpersoner som rammes hardest.

Liv og helse står på spill, økonomien står i fare, på tross av gode tiltakspakker. De politiske myndighetene har arbeidet på spreng for å sette i gang tiltak for å beskytte oss som bor i Norge. Det er vi svært takknemlige for. Politikerne står sammen og finner gode løsninger, selv om dette ikke kan løse alt.

Nå må vi som normalt driver et planlagt og strukturert frivillig arbeid snu oss rundt, brette opp ermene, legge om og innrette vårt arbeid mot en ny, kritisk situasjon. Ved å legge om, bruke ressursene på en annen måte kan vi bidra til å finne gode løsninger i lokalsamfunn og nabolag.

Vi har fylt mange tomrom i det offentlige, og nå gjelder det å komplementere den offentlige innsatsen i en krisetid. Med vår helt unike kontaktflate og nettverk blant ulike grupper mennesker mener vi at frivillige og ideelle organisasjoner nå må bidra inn i samfunnet på en løsningsorientert måte, som bare vi kan.

Vi har vært i en periode der kirker og frivillige organisasjoner som mennesker har hatt stort behov for, har måttet stenge dørene til alle arrangementer for å bidra til smittevern.

Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA Norge) er tradisjonelt tuftet på relasjons- og tillitsbygging mellom mennesker med og uten innvandrerbakgrunn, ved fysisk nærvær og tilstedeværelse. Det er det mest effektive og målrettede verktøyet vi har i vårt arbeid. Det kan vi akkurat nå ikke bruke. Da må vi tenke nytt.

Nå må nye metoder utvikles og tas i bruk slik at dørene fortsatt kan stå åpne for dem som trenger det mest, om enn på en litt annen måte enn før. Dette er ikke tid for å trekke seg tilbake, stenge dører, det er en tid for å åpne dem, på vid gap – bare på en annen måte! Så hva gjør vi?

Kongen snakket i sin hilsen til folket i forbindelse med korona-situasjonen om avmakten mange kan kjenne på nå. Vi vet at en av de viktigste «medisinene» mot avmakt er fellesskap! Og det er fellesskapet vi nå skal være gode på å fremme.

Vi som er i kirker og frivillige organisasjoner er samfunnsaktører som ofte er gode på å skape fellesskap som betyr mye for mennesker. Det må vi fortsette med, på en ny måte for å formidle kunnskap og ivaretakelse. Nå trengs det mer enn før. Med vår kontaktflate har vi en unik mulighet og en viktig rolle som vi vil fylle!

Mange av de menneskene vi i Kristent Interkulturelt Arbeid møter, opplever at vi betyr noe for dem fordi vi hjelper dem med å komme inn i fellesskapet med å utruste dem med språk og forståelse av vertsamfunnets ukjente systemer. Mange mangler nettverk og sier at de finner sin utvidede familie i KIA.

De kommer fra samfunn der storfamilien lever nær hverandre. I Norge lever mange alene eller i kjernefamilier, uten storfamilie rundt seg. Før de blir integrert er det mange som opplever å leve isolert på mange vis. I KIA finner mange et fellesskap som de sier de ser på som sin utvidede familie.

Vi har fått lov å få en rolle der vi betyr noe i menneskers liv. Denne rollen må vi forsøke og ta også nå, om enn med nye metoder. Vi må være der og fortsette å være deres utvidede familie. Vi vet også at mange kirker og andre organisasjoner også har en viktig rolle her og vi vil oppfordre alle til å vise omsorg i denne vanskelige tiden.

Den siste tiden har vist at mange organisasjoner, menigheter og nabolag viser stor oppfinnsomhet når det gjelder å hjelpe og støtte hverandre i denne tiden. Vi kan også glede oss over at svært mange får del i nyttig informasjon fra helsemyndighetene om hvordan vi nå skal forholde oss til smittefaren og hvordan vi skal omgås hverandre.

Men ikke alle miljøer får dette med seg. Det er mange grunner til det. Enkelte lurer på om man kan stole på myndighetenes informasjon. Språket kan være en barriere som står i veien for at informasjonene når fram. Her kan vi frivillige hjelpe til.

Mange innvandrere kommer fra samfunn som er organisert på helt annet vis enn det norske. Det nye samfunnets systemer blir dermed ukjent, og det krever tid og kunnskap for å kunne være i stand til å benytte det. De fleste av oss kjenner litt av dette igjen bare av å være turist i et annet land.

Det er mye som organiseres annerledes i et annet land, og har man ikke felles språk kompliserer det det hele. Det er enda mer krevende å bosette seg i et nytt land og samfunnssystem. KIA har drevet arbeid med støtte fra Integrerings- og mangfolddirektoratet, IMDI, for å øke kunnskap og veilede inn i vertsamfunnets offentlige systemer.

Forskning viser også at en del innvandrere står i fare for å falle utenfor vertsamfunnets offentlige helse- og omsorgs tilbud. Selv om de har samme rettigheter som befolkningen ellers, kan mange barrierer føre til at de ikke får det samme helsetilbud i praksis.

Årsaker kan være språk, manglende kunnskap om hvem man kan kontakte og hvor og andre utfordringer ved hvordan helse- og omsorgssystemet fungerer, ulike kulturelle oppfatninger av sykdom og helse, stigma og andre kulturelle forhold.

Slik har det vært før den store utfordringen folkehelsen nå står overfor med korona-smitten. I den tiden vi nå er i, er det viktig at hele befolkningen får tilgang til både informasjon og helse- og omsorgstilbud de måtte trenge.

Vi i KIA ønsker å bidra til å få ut informasjon på både norsk og andres morsmål, samt å ta en aktiv rolle der vi mobiliserer flere med oss, med å få slik informasjon ut til våre samarbeidspartnere og andre organisasjoner. Vi vet at KIA når ut til grupper i samfunnet som det offentlige strever med å nå ut til. Da må vi være bevisst den rolle og de muligheter vi har til å bidra i denne tid.

Når det er sagt, om utfordringer vi vil møte hos innvandrere som enda ikke er godt inkludert i samfunnet, skal det også sies at mange av dem bidrar nettopp gjennom sitt arbeid i helsevesenet, alders- og sykehjem.

Hun som tok fram en desinfeksjonsserviett, delte servietten i to, og tørket mitt barn, som sitt barn, siste dag før skolen stengte, det var en mamma med innvandrerbakgrunn! Hun er en av alle innvandrerne som er helsearbeidere som nå står sammen med oss og bærer byrdene i en vanskelig tid for landet vårt.

KIA ønsker å rette en stor takk til alle nye i landet, og som deltar i dugnaden som alle andre! Nå er det ikke lenger vi og de, dette gjør vi sammen!