Stort potensial for å være en misjonerende kirke

Den norske kirke identifiserer seg som en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. En fersk evalueringsrapport viser at dersom kirken skal være misjonerende, fordres ansvar og aktiv innsats fra kirkens ledere og ansatte.

Misjon er del av kirkens grunnleggende oppdrag. Men det er ikke gitt hva det betyr å være misjonerende kirke i dag. Den norske kirke driver ikke et eget misjonsselskap, men etablerte i 1994 Samarbeid Menighet og Misjon (SMM).

I samarbeidet inngår også Det Norske Misjonsselskap, Normisjon, Misjonsalliansen, Stefanusalliansen, HimalPartner, Areopagos og Den norske Israelsmisjon.

I anledning SMMs 25-årsjubileum har VIDs Senter for verdibasert ledelse og innovasjon evaluert SMM-samarbeidet og menighetenes misjonsengasjement. SMM har vært verdifull som arena og bindeledd mellom kirken og organisasjonene.

Samarbeidet har bidratt til å virkeliggjøre kirkens misjonsoppdrag og tilrettelagt for menighetenes misjonsengasjement. Ordningen har styrket eierskap til og legitimering av misjon i menighetene.

VID-forskerne presenterte evalueringsrapporten under et frokostseminar i Kirkens Hus 29. januar. Evalueringen tar for seg tre sider ved SMM: struktur, effekt og kost-nytte. Den bygger på analyser av dokumenter fra sentralkirkelig nivå, bispedømmer og menigheter.

Det er gjennomført intervjuer på alle nivåer, samt i tre misjonsorganisasjoner. Spørreskjemaer er sendt til kirkelig ansatte, rådsledere, bispedømmeledelsen og ansatte i misjonsorganisasjonene.

Den mest synlige effekten av SMM er at over 80 prosent av menighetene i Den norske kirke har misjonsavtale som støtter et misjonsprosjekt via en av organisasjonene. Tallet uttrykker stor vekst over få år. Men evalueringen viser at mange misjonsprosjekter verken generer særlig mye engasjement eller penger.

Hver avtale innbringer i snitt omkring 17.000 kroner. Antall avtaler er svært ulikt fordelt mellom de sju organisasjonene. Sovende misjonsavtaler er en utfordring for partene i SMM. Det utfordrer misjonsorganisasjonene til å følge opp avtalene som faktisk er inngått. Misjonsorganisasjonene bør øke initiativet og kontakten overfor menighetene.

Evalueringen dokumenterer at en helhetlig misjonsforståelse er utbredt på alle nivåer i Den norske kirke. Helhetlig misjon innebærer å dele evangeliet gjennom nærvær, handling og ord, lokalt og globalt.

En misjonerende kirke ble satt på dagsordenen i Kirkemøtet i 2005 og 2012. Kirkemøtet forstår misjon som forankret i den treenige Guds sendelse til og handling i verden, som skaper, forsoner og livgiver.

Informantene i undersøkelsen trekker fram at misjon inkluderer både diakoni, bistand, forkynnelse, menighetsbygging og dialog. SMM har vært en viktig premissleverandør for denne forståelsen som preger kirkelig planverk sentralt, regionalt og lokalt.

Likevel viser evalueringen en ubalanse mellom elementene som inngår i helhetlig misjon. Helhetlig misjon åpner for en rekke tolkninger. Informantene forteller at misjonsbegrepet er krevende å kommunisere i dagens norske samfunn.

Det kan forbindes med kulturimperialisme og gi negative assosiasjoner. SMM har bidratt til å holde temaet varmt gjennom samtaler og bevisstgjøring om hva misjon er. Mens dokumentene uttrykker en helhetlig misjonsforståelse, vektlegger menighetenediakoni. Det viser også misjonsprosjektenes profil.

Misjonsforståelsen har endret seg og blitt mer mangfoldig. Menighetene forstår misjon som å støtte tiltak i utlandet, fortrinnsvis i det globale sør. De oppfatter dermed misjon som å dele tro mellom kristne kirker i ulike land, framfor menighetsbyggende tiltak og tradisjonell evangelisering overfor unådde.

Misjonsorganisasjonene har et bilde av at misjonsprosjektene omfatter tiltak knyttet til trosopplæring, mens menighetene gir uttrykk for det motsatte. Det er dermed et tydelig potensial for å styrke misjonsperspektivet i tros-opplæringen.

Et viktig funn er at misjonsengasjement primært avhenger av lokale ildsjeler og kirkeansattes innsats. Misjonsprosjekter som engasjerer er konkrete, lar seg kommunisere og har en diakonal profil. De gir en opplevelse av eierskap. Nyhetsbrev og oppdateringer, gjerne supplert med besøk begge veier, er suksesskriterier. Misjonsengasjement kan i noen grad stimuleres, men vokser fram nedenfra.

Kirkelig ansatte har et særlig ansvar for å bidra til gode vekstvilkår for misjonsengasjement. Misjon kan synliggjøres gjennom takkofre med informasjon, i kirkebønn og i forkynnelsen. Mange informanter framhever prestene som viktig for å få til et misjonsengasjement i enigheter.

Det er en utfordring å få større enheter, som prostier og fellesrådsområder på banen. Arbeidsgivere har også et ansvar for at kirken skal være misjonerende. Det er avgjørende at misjon settes på dagsordenen hos kirkelig ansatte og de som har arbeidsgiveransvar.

Evalueringen viser overveiende positive erfaringer og vurderinger av SMM-samarbeidet. Det stilles spørsmål om hensiktsmessigheten ved det de regionale SMM-utvalgene, og VID-forskerne anbefaler en vurdering av utvalgenes mandat og myndighet. Videre bør også ordningen med misjonsrådgiverne vurderes.

Den er et nå spleiselag mellom misjonsorganisasjonene og DNK. Det er et behov for å definere stillingene nærmere. Under frokostseminaret mente noen at rapporten burde hatt en tydeligere teologisk refleksjon om kirken som misjonerende. En slik redegjørelse lå utenfor mandatet. Utfordringen går tilbake til de åtte partene i SMM-samarbeidet.

Skal menighetene virkeliggjøre sitt misjonsengasjement, må ledere og ansatte bevisstgjøre seg sitt ansvar og bidra gjennom aktiv innsats. Stort potensial medfører også stort ansvar.