I merkelappenes tid

Det er smått ironisk i disse krenkingstider at den offentlige mobbingen og utskjellingen av Andreas Håtveit, Espen Ottosen, Kjell Ingolf Ropstad og fengselspresten Jens Fredrik Brenne for å nevne noen, går fullstendig upåaktet hen.

Favorittboka til datteren min på snart fem er boka «Du er unik», skrevet av Max Lucado. Barneboka handler om trenikker som klistrer enten stjerner eller grå prikker på hverandre. På denne måten blir trenikkene merket, kategorisert og verdsatt. Resultatet av denne merkingen er at avstandene blir så store at trenikkene ikke finner tilbake til hverandre.

«Vi er blitt skjelvne fordi noen har funnet på å dele oss inn i gode og onde, helhjertede og hjerteløse, anstendige og uanstendige. Og da blir avstandene fort for store. Vi står i fare for å ikke komme over til hverandre igjen. Vi finner ikke tilbake», skriver Lars Saabye Christensen i sin siste bok i triologien om «Byen». Parallellen til trenikkene i Lucados barnebok er påfallende.

Om man følger dagens debatter er det lett å si seg enig med Saabye Christensen. Innvandring, miljø, menneskesyn og homoterapi, mønsteret er ofte det samme. Samtalen, diskusjonen, argumentene og resonnementene har i stadig større grad vikeplikt for merkelappene.

Påklistring av merkelapper har blitt en effektiv måte å kvele debatten på. Om man klarer å stemple sine meningsmotstandere som hjerteløse og onde, er debatten parkert. Merkelappene har etter hvert blitt så definerende at man har blitt mer opptatt av hvem som sier noe enn hva som blir sagt. Ifølge tidligere redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen gjelder ikke dette bare politikere, men også journalister.

Ekkokamre og skyttergravsretorikk preger ikke bare forum på nettet, men også det offentlige ordskiftet. Saklighet, redelighet, etterettlighet og sannhet blir fortrengt av algoritmer, seertall og likerklikk. Man feiltolker og leser i verste mening istedenfor beste. Man vrenger og vender og tillegger mennesker utsagn og meninger som ikke har rot i virkeligheten. Man blander roller og opptrer med forskjellige hatter. At Espen Ottosen lurer på om Morten Hegseth er aktivist eller journalist har jeg stor forståelse for.

Denne høsten har det blitt mange grå prikker på kristne, særlig de med et klassisk syn på ekteskapet og homofil praksis. Det som er urovekkende er at prikkene blir mørkere og mørkere. «Jeg håper han kommer ut av den konservative drittgjørma han er i ferd med å drukne i», sa Niclas Baarli med klar adresse til Andreas Håtveit etter sistnevntes uttalelser i media i forbindelse med at KRIK endrer sine spilleregler. På Baarlis Instagram-konto sier han at Andreas Håtveit kan dra til helvete, ettersom han tror på det. Han sier også at Håtveit er en rævva fyr.

Shaun Henrik Matheson på NRK P13 sier at «Religionsfriheten kan brenne i helvete». Matheson betegner mennesker som Håtveit som: «Disse stakkarslige nitriste menneskene som tviholder på noen eldgamle eventyr fortellinger, eventyr liksom, kan de ikke bare holde på i fred… Kan de ikke bare tråkke rundt i den mørke skitne myra si med all den skyldfølelsen og skam de har langt oppover ørene sine».

Dette er etter mitt syn et klart brudd med alminnelig anstendighet som bør prege enhver samtale. I Vær varsom-plakaten 4.3 står det: «Vis respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn.» Noen ganger lurer jeg på om kristne som er på linje med Håtveit og Ottosen skal være unntaket som bekrefter regelen.

Toleranse handler ikke om at alle har like mye rett eller om at vi skal møtes på midten et sted. Toleranse krever derimot at vi holder to tanker i hodet på en gang. Man er dypt uenig i en handling, holdning eller ytring samtidig som man har respekt for mennesket «bak» holdningen/handlingen/ytringen. Inndelingen i gode og onde anstendige og uanstendige bryter ned den plattformen det offentlige ordskiftet må hvile på.

At den kompakte majoritet har blitt vesentlig hardere på kort tid er tydelig, og at «ansvaret for den enkelte minsker når man har flere med seg», har Ibsen helt rett i. Rammen for en samtale blir nærmest umulig med et slikt utgangspunkt. George Orwell sier at «jo lenger et samfunn beveger seg bort fra sannheten, jo mer vil de hate dem som taler den», kanskje taler briten rett inn i vår tid.

Det er smått ironisk i disse krenkingstider at den offentlige mobbingen og utskjellingen av Andreas Håtveit, Espen Ottosen, Kjell Ingolf Ropstad og fengselspresten Jens Fredrik Brenne for å nevne noen, går fullstendig upåaktet hen.

Det viser at vi også lever i paradoksenes tid. Man snakker høyt om aksept, respekt og toleranse, men dette gjelder bare om man går i takt. For meg ser det ut til at gatene er enveiskjørt, og skal man skifte fil, kan man bare gå til venstre. Man kunne kanskje forvente at noen ville mane til anstendighet, at man så det åpenbart paradoksale, politikere, biskoper. Noen utenfor den minoriteten som blir utskjelt.

Etter min mening har fremstående politikere og biskoper gjort det motsatte. Kari Veiteberg går offentlig ut og sier at Espen Ottosen og hans meningsfeller bør skamme seg med sin overskrift «Skammelig om homoterapi». «Det virker som Brenne, Ottosen og Lossius ikke skjønner hvor farlig og skadelig religion kan være», sier biskopen. Helseminister Høie stempler Andreas Håtveits uttalelser som livsfarlige.

Jeg tror denne type merkelappsretorikk er langt farligere enn Håtveits og Ottosens meninger. Når man som helseminister sier at noen meninger er livsfarlige, hvor lang er da veien til utålelig? Opplysningsidealer som ytringsfrihet og religionsfrihet trues nå paradoksalt nok i liberalismens forkledning. Locke, Voltaire og Rousseau hadde ristet oppgitt på hodet over utviklingen. Dag Solstad konkluderer med «at samtalen har gått i stå» i romanen «Genanse og verdighet», mye tyder på at han har rett.

De mørke prikkene Ottosen, Håtveit, Ropstad, Brenne og co har fått på seg har ikke mer makt enn prikkene i Max Lucados barnebok. De har ikke større verdi enn den verdi man tillegger dem. Den kloke Salomo sier at det er en tid for alt, en tid for å tale og en tid for å tie. Jeg skjønner godt at mange vegrer seg for å heise flagg, men jeg tror bestemt at vi lever i en tid for å tale.

Mange tenker på miljøet når det snakkes om klimakrise, jeg mener at også åndslivet står med begge beina i en klimakrise. I denne konteksten vil denne avisen få en stadig viktigere rolle. Når ensrettingen blir sterkere er behovet for annerledesstemmer større. Avisen Dagen må fortsette å være en slik stemme. Avisen må fortsette å forsvare de ingen andre forsvarer, de må våge å tale der andre tier. De må gi rom for stemmene som ellers ville forstummet. Mens Vårt Land fremstår som en Peer Gynt som stadig bøyer av, må Dagen våge å være mediebildets Askeladden.