Disse brysomme KrF-velgerne

Den som prøver å distansere seg fra egne kjernevelgere, får trøbbel. For KrF-leder Knut Arild Hareide ble det hans bane.

Fjorårets KrF-høst var et drama for historiebøkene. Det var septemberettermiddagen da partilederen holdt tale og plutselig forvandlet Stortingets nest minste parti til landets viktigste. Det var de surrealistiske oktoberkveldene da KrF-fylkesårsmøtene ble populær TV-underholdning i de tusen hjem. Og det var novemberfredagen da et KrF-landsmøteflertall færre enn tallet på Jesu disipler, avgjorde hvem som skulle bli statsminister her i landet.

Fact box

Den som ikke vil vente på historikernes skriftlige dom - og hvorfor skulle vi nå egentlig det - har nå fått et alternativ. I sin nye bok «Kampen om korset i politikken» setter Helge Simonnes seg hårete mål. Han vil forklare hvorfor det gikk som det gikk med Hareide, Ropstad, Bollestad, Frafjord Johnson og alle de andre som i fjor høst kjempet for sin politiske fremtid.

I tillegg ønsker han å være en veiviser i det politiske og kristelige landskapet KrF opererer i, etter selv å ha vært på det han kaller «en religionspolitisk safari». Og dessuten søker han å forklare sammenhengen mellom fenomenet Trump, populismens fremmarsj i Europa og det som skjedde på KrFs ekstraordinære landsmøte for ni måneder siden.

Som tidligere sjefredaktør i Vårt Land gjennom 25 år burde han ha de beste forutsetninger for å lykkes. Men jeg synes han bare delvis klarer det.

Simonnes beskriver Trumps kristenstøtte, østeuropeeres tilbakevending til konservative verdier, abortkampen i USA, Sylvi Listhaugs statsrådsavgang og så videre. Det hele kommer hulter til bulter og blir faktisk ganske heseblesende og usammenhengende.

Eks-redaktøren både siterer og bekjenner seg i boken til Gro Harlem Brundtlands ord om at «alt henger sammen med alt». Men er nå det så brennsikkert? Kan man ikke også stå i fare for å konstruere sammenhenger som egentlig ikke er så klare?

Etter å ha lest boken sitter jeg igjen med en sånn følelse. Det virker som Simonnes prøver å mane frem en type amerikanske tilstander som i virkeligheten ikke finnes her i Norge. I hvert fall overdimensjonerer han dem kraftig.

Det gjelder ikke minst i omtalen av Sylvi Listhaug. Simonnes nevner gjentatte ganger det han kaller «Listhaugs åndelige retorikk». Men hvor er nå dette åndelige språket? Det gir han ingen eksempler på, og det er kanskje bokens største svakhet.

For store deler av argumentasjonen til Simonnes er bygd opp rundt akkurat denne påstanden om at Sylvi Listhaug bruker en åndelig retorikk. Og den skal visstnok virke farlig forlokkende på KrF-grasrota og være en tilsvarende stor utfordring for KrF-ledelsen.

Men sitatene glimrer altså med sitt fravær. Helge Simonnes klarer rett og slett ikke å belegge påstanden sin. Grunnen til det kan jo være at eksemplene ikke eksisterer - og da blir det jo som kjent vanskelig å finne dem. Jeg kan i hvert fall ikke huske en eneste gang at Sylvi Listhaug har brukt et religiøst argument i den politiske debatten.

Det eneste Simonnes virkelig viser til er Listhaugs bruk av det korssmykket hun fikk av farmoren sin. Det er kraft i korset, jeg er enig med Simonnes i det. Men som fellende bevis i en omfattende politisk analyse blir vel dette arvestykket fra Listhaugs farmor likevel i spinkleste laget.

Kan det ikke heller være så enkelt som at Sylvi Listhaug ikke bruker et åndelig språk, men faktisk snakker i klartekst om spørsmål som også opptar mange KrF-velgere. Er det rett og slett sånn at temaer som norske verdier, innvandring, islamkritikk, eliteskepsis og den typen ting også appellerer til mange KrF-velgere.

Det er en enklere og mindre konspiratorisk teori. Men den er i det minste verdt å tenke over.

Den beste og mest treffsikre delen av boken er etter min mening analysen av Knut Arild Hareides feilberegning av mulighetene til å vinne veivalget. Simonnes stiller spørsmålet om ikke Hareide burde skjønt hvordan det ville gå allerede da de to nestlederne gjorde det klart at de ikke ville støtte ham.

Forfatteren hovedhypotese er at Hareide ikke godt nok forstod sine egne velgere. Og Simonnes går også langt i å hevde at partilederen faktisk ønsket seg andre velgere - eller nærmest ville bytte ut - deler av det brysomme kristenfolket som tradisjonelt har støttet opp om partiet.

Vårt Lands tidligere sjefredaktør beskriver hvordan det i KrF-ledelsen har eksistert «et febrilsk ønske om å hente inn velgere som kommer til partiet fordi de opplever at KrF har en samlet god politikk, ikke fordi de stemmer ut fra en kristenplikt».

Og som eksempel på hva man har gjort for å få til det, nevner Simonnes to av de kanskje mest omstridte KrF-handlingene noensinne: Partileder Knut Arild Hareides deltagelse i Pride-marsjen og familiepolitisk talsmann Geir Jørgen Bekkevold vielse av KrFs kommunikasjonssjef Mona Høvset og hennes kvinnelige partner.

Simonnes tror det lå partitaktiske grunner bak disse valgene. Han mener at både Hareide og Bekkevold ønsket å sende ut signaler om at «vi i KrF er ikke så pripne som folk vil ha det til».

Denne fremstillingen står i skarp motsetning til det Hareide og Bekkevold selv offentlig sa om hvorfor de gjorde det de gjorde. Hareide fremhevet solidariteten med terrordødsofrene i en homoklubb i Florida. Bekkevold snakket om at han som prest ønsket å stille opp for en bekjent.

Men hvis Simonnes har rett, og det tror jeg han kan ha, så er det meget interessant. Og nå i ettertid kan vi jo fastslå at disse handlingene ikke akkurat førte til økt oppslutning om partiet, men heller nedgang på meningsmålingene.

Og det var nok denne feilvurderingen, ja, nærmest nedvurderingen av egne kjernevelgere som til slutt ble Knut Arild Hareides bane. Den oppfatningen har Helge Simonnes mye rett i.

Men spørsmålet er om ikke også Simonnes selv havnet i samme felle som Hareide. Han karikerer i hvert fall KrFs kjernevelgere kraftig, enkelte ganger nærmest til det ugjenkjennelige. Det gjelder ikke minst omtalen av KrF-grasrotas israelvennskap.

Helge Simonnes fremstiller det som et enøyd engasjement for profetier og gammeltestamentlige landegrenser. Dette er en grov forenkling, og det vet sannsynligvis Helge Simonnes godt selv.

Det er nemlig fullt mulig å støtte Israel også fordi man er opptatt av demokrati, av solidaritet med verdenshistoriens mest forfulgte folk og av kampen mot islamsk ekstremisme der Israel bærer de aller tyngste byrdene.

Og så gir boken også et meget overraskende bilde av forfatteren selv nærmest som en person som egentlig har villet operere i et annet marked enn det han har gjort gjennom store deler av sitt yrkesaktive liv.

Avsnittet der Simonnes redegjør for sine egne synspunkter på det kristenfolket som KrF henter sine velgere og Vårt Land sine abonnenter fra, er nesten ubehagelig åpenhjertig. Helge Simonnes forteller at han alltid har følt det vanskelig vise seg med profileringsprodukter med Vårt Land-logoen på. Like krevende har det vært å lese egen avis på offentlige transportmidler. Der har Vårt Land-redaktøren heller valgt andre publikasjoner.

Det er ikke fordi han skjemmes over sitt eget produkt, men fordi Vårt Land forbindes med kristenfolket. Og disse menneskene skjemmes Helge Simonnes tydeligvis over. Han vil ikke bli satt i bås med det han kaller «en naiv gruppe som lett lar seg bruke i politikken».

Den som prøver å distansere seg fra sitt eget velger- eller kundegrunnlag, vil få store problemer. Det har Knut Arild Hareide fått merke. Og det har Helge Simonnes påvist, men tydeligvis ikke latt seg påvirke av.