Kirkens tro

Som kristne kan vi ikke ha hver vår variant av troen. Gjennom sju økumeniske kirkemøter har kirken kommet fram til et felles uttrykk for sann kristen tro.

«Hva er sannhet?» spurte Pilatus da han forhørte Jesus. For den kristne kirke er det viktig å vite hva som er sann, kristen tro. Selv om troen må tilegnes personlig, er den ikke privat. Vi har ikke hver vår variant av troen, men slutter oss til «den tro som de hellige én gang for alle har fått overlevert» (Jud 3).

For å uttrykke den kristne tro riktig, måtte hele kirken møtes. Vi regner med syv økumeniske kirkemøter. Her møttes representanter for de fleste kirkene, eller de ga sin tilslutning i etterkant. Deres avklaringer av troen nyter vi i dag godt av.

Virker noen diskusjoner litt teoretiske, kan det skyldes at det er forskjell på oss som lever i dag med en avklart trosbekjennelse og de som for første gang måtte finne de riktige ordene.

Nikea i år 325

I Alexandria sa presten Arius at det var en tid da Sønnen ikke fantes. Han er den fremste av Guds skaperverk, men altså skapt. Dette førte til store diskusjoner om forholdet mellom Faderen og Sønnen. For keiser Konstantin var det viktig å ha en forent kirke i et forent keiserrike. Han innkalte derfor til et kirkemøte.

I to måneder var biskopene samlet. Kirkemøtet avviste Arius’ lære og formulerte den nikenske trosbekjennelsen. Sønnen er «født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen». Fordi Faderen alltid har vært Fader, har Sønnen også alltid vært til. I tillegg fastla kirkemøtet når den kristne påsken skal feires.

Konstantinopel i år 381

Men i etterkant var ikke alle fornøyd. Avhengig av bakgrunn og språk kunne «av samme vesen» som Faderen forstås noe ulikt. Det er vel forskjell på Faderen og Sønnen? Diskusjonene i kirken ble godt hjulpet av skiftende keiseres ulike meninger. Keiser Theodosius I ønsket at kirken skulle formulere troen på nytt.

Men i mellomtiden hadde kirkens teologer skapt de nødvendige avklaringer. De ønsket derfor ikke noen ny trosbekjennelse. Men bekjennelsen fra Nikea ble noe utvidet om Den hellige ånd «som utgår fra Faderen, tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen».

Efesos i år 431

Jesus var både menneske og Gud, men hvordan var det innbyrdes forholdet? Flere kalte Maria for Guds mor. Nestorius fra Konstantinopel var uenig. Han var redd for at Jesu menneskelige natur skulle forsvinne. Men i forsøket på å skille Kristi guddommelige og menneskelige natur fra hverandre, forsvant også enheten i Jesu person.

Kirkemøtet i Efesos svarte at Jesus Kristus er Gud og menneske i én person. Jesus var Guds Sønn fra unnfangelsen av. Derfor kan vi kalle Maria for theotokos, «Gudføderske».

Den østligste delen av kirken reagerte med løsrivelse. Disse kalles ofte for nestorianere. Men vel så viktig som uenighet i teologi var manglende vilje til dialog, og kulturelle og språklige forskjeller.

Kalkedon i år 451

Men tok man godt nok vare på Jesu menneskelige side? Noen i Alexandria ble beskyldt for å la Jesu menneskelige side helt gå opp i hans guddommelighet. I Kalkedon prøvde man å finne den rette balansen.

I en forklarende fotnote til bekjennelsen fra Nikea sa kirken at Jesus har to naturer, «uten sammenblanding og uforvandlet, uoppdelt og uten atskillelse».

Men uansett presiseringer kunne noe misforstås. Kirken i blant annet Egypt skilte lag med de andre. Siden de visstnok mente at Jesus bare hadde én natur, ble de kalt monofysitter (= «én-natur-folk»). Nyere samtaler har vist at mye egentlig var skinnuenigheter.

Konstantinopel i år 553

Keiserne mislikte kirkesplittelse i sitt rike. De prøvde å presse kirken til én bestemt mening eller å forene de stridende parter. I Konstantinopel understrekte kirkens ledere foreningen mellom Kristi menneskelige og guddommelige natur. Han som var med og skapte verden, var den samme som led og døde. Men av teologiske og politiske grunner var ikke kirken i Egypt fornøyd.

Konstantinopel i år 680

Men hva med et kompromiss? Kristus hadde vel bare én (guddommelig) vilje? Maximus Bekjenneren protesterte høylytt. For sin motstand ble han fengslet, torturert og døde i forvisning. Men på kirkemøtet var det hans syn som seiret. Kristus er én person, men med sine to naturer har han både en guddommelig og en menneskelig vilje.

Nikea i år 787

Som et pedagogisk hjelpemiddel ble det i klostre malt bilder av Kristus på treplater. Flere mente at slike ikoner (gresk: eikon = bilde) av Guds Sønn stred mot Bibelens bildeforbud og var avgudsdyrkelse. Problemstillingen ble forsterket i møtet med islam som forbød religiøse bilder.

Keiseren gikk foran i å ødelegge ikoner, men møtte motstand. Siden Kristus har blitt menneske, er det ikke avgudsdyrkelse å ære ham gjennom bilder. Det er Kristus man opphøyer, ikke treplaten. Ikonet kan æres, men ikke tilbes.

Gud har selv påtatt seg materien og er nær oss. Dette sluttet kirken seg til på det siste økumeniske kirkemøtet i 787. Etter ytterligere noen år med diskusjoner fikk vedtaket fullt gjennomslag i kirken i 843.

SERIE: Dagfinn Stærk skriver en serie artikler om kirkens røtter­ i Dagen på torsdager. Dette er ­artikkel nummer syv.