Ute av fokus?
Det gir dyp mening at den nyutdannede diakonen –som i mange år har vært en del av dette gudstjenestefeirende fellesskapet –skal vigles til sin nye tjeneste nettopp i denne gudstjenesten.
De siste dagene har jeg lurt på hva vi ser når vi ser en kirke? Hva ser vi etter? Klarer vi å oppdage det fantastiske som faktisk er der? Øyenvitneskildringer har til alle tider vist at ulikt ståsted og fokus gir ulike oppfatninger.
Noen ganger trenger detaljene fokus, men da blir det større bildet uskarpt. Andre ganger er det summen av alle de små bitene som gir oss helheten.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I neste uke skal jeg på visitas igjen. Et slikt tilsynsbesøk er hardt arbeid både på forhånd og undervegs. Samtidig er det noe jeg gleder meg til og er dypt takknemlig for. Tenk å få melde sin ankomst og så bli invitert inn i troens rom.
Møteplassene, de åpne samtalene, bønnens, salmesangens og velsignelsens rom. De rom som skapes rundt en åpen bibel i kirkehus, bedehus, kulturhus, helsehus og i private hus. Det er et privilegium.
Jeg skal til en kommune med omtrent 7.000 innbyggere og 10 kirker som er i fast bruk i tillegg til en stavkirke som står der og vitner om troens lange historie og dype røtter.
Det blir i denne kommunen året rundt feiret helt vanlige, men likevel unike gudstjenester. Og hvert kirkemedlem går gjennomsnittlig til disse helt vanlige gudstjenestene to ganger i året.
I tillegg kommer bryllup og begravelse hvor bibelordene lyder, mennesker bæres fram for Gud i bønn og velsignelsen lyder. Og da har jeg ikke nevnt alle de andre samlingene som finner sted i kirkene eller initiert og organisert av menighetsrådene i mer hensiktsmessige lokaler.
Jeg ser en dåpsprosent i kommunen på drøyt 95 og en enda høyere oppslutning om konfirmasjon. Jeg ser et betydelig antall medlemmer som tar et omfattende ansvar gjennom arbeidet i menighetsrådene og ulike utvalg.
Jeg ser dyktige ansatte og frivillige medarbeidere som gjennom sin tjeneste legger til rette så Gud kan skape tro, og for at alle døpte kan leve og vokse i den kristne tro.
Den første visitasdagen skal vi feire den tradisjonsrike gudstjenesten «Velkommen til kirke» som har symbolbruk, musikalske uttrykk og visualisering spesielt tilrettelagt for medmennesker med annerledes funksjonsevne på en del av livets områder enn de fleste av oss.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vi skal starte som alltid med å synge «Jeg blir så glad når jeg ser deg».
Det gir dyp mening at den nyutdannede diakonen –som i mange år har vært en del av dette gudstjenestefeirende fellesskapet –skal vigles til sin nye tjeneste nettopp i denne gudstjenesten.
I dette fellesskapet skal formaningen og løftesavleggelsen lyde, og jeg vet at gleden vil uttrykkes tydelig når jeg som biskop får privilegiet om å be menigheten ta imot henne i kjærlighet.
Alt dette - og mye mer - gleder jeg meg over, og dette står i fokus i det ansvar som er betrodd meg; i min tilsynstjeneste.
