En mye bedre 
israelpolitikk

Det er historiske regjeringsforhandlinger som pågår på Granavolden Giæstgiveri på Hadeland. For første gang i min tid, sannsynligvis for første gang i historien, kan Norge få en regjering med to partier som bruker sine partiprogram til å erklære en særskilt støtte til den eneste demokratiske rettsstaten i Midtøsten. 

Frps leder Siv Jensen og KrFs forhandlingsleder Kjell Ingolf Ropstad har en unik mulighet til å dreie norsk Midtøsten-politikk slik at vi kan bli en konstruktiv bidragsyter til en ekte fred.

Så hvilke ord kan den nye regjeringen ende opp med om Israel? Skal Erna Solberg høre på Unge Venstre kan det gå riktig ille. Men heldigvis blir deres krav om en ensidig anerkjennelse av en palestinsk stat avvist på forfriskende klar måte av Høyre.

«Det er like lite aktuelt [å anerkjenne Palestina] som at AUF skulle fått gjennomslag for å avvikle norsk oljevirksomhet. Jeg ser ikke for meg at det i en plattform vil komme noe som er et radikalt brudd med norsk utenrikspolitikk,» sier Høyres stortingsrepresentant Michael Tetzchner tilVårt Land.

Å anerkjenne en palestinsk stat vil være det samme som å anerkjenne en fantasistat, det vil undergrave folkeretten og bryte med tidligere inngåtte avtaler.

Erna Solbergs første regjering erklærte i Sundvolden-plattformen (2013):«Regjeringen vil legge til grunn en balansert holdning til Midtøsten-konflikten, og aktivt støtte målet om en fremforhandlet løsning som innebærer at Israel og Palestina, som to stater, eksisterer i fred innenfor sikre og internasjonalt anerkjente grenser.»

I Jeløya-plattformen (2018) kom det et veldig viktig tillegg:«Regjeringen vil ikke støtte organisasjoner i de palestinske områdene som oppfordrer til vold eller som fremmer hatefulle ytringer, rasisme eller antisemittisme.» I 2018 brukte regjeringen også statsbudsjettet til å ta avstand fra boikott av Israel.

«Det er heller ikke i tråd med norsk politikk å støtte organisasjoner som har uttrykt hovedformål å fremme BDS-kampanjen (Boikott, Desinvesteringer og Sanksjoner).»

Jensen og Ropstad må sikre at alt dette blir med videre i en ny regjeringsplattform. I tillegg må KrF kreve gjennomslag for punktene i sitt program som tar til orde for å «ha et nært forhold til Israel som et viktig demokrati i Midtøsten» og «styrke forsknings- og utviklingsarbeid, handel, turisme og kulturutveksling». KrF må også kjempe for at «nabolandene må ta sin del av ansvaret for å løse konflikten, blant annet ved å integrere de palestinske flyktningene på en bedre måte.»

Hvis KrF eller FrP prøver seg på å foreslå norsk ambassadeflytting til Jerusalem, vil dette bli kontant avvist fra Høyre. Det største regjeringspartiet er opptatt av ikke å bryte med Jerusalem-politikken til de store vest-europeiske landene, og der er ambassadeflytting dessverre foreløpig uaktuelt.

Men når Høyre gjemmer seg bak sine europeiske alliansepartnere i Jerusalem-spørsmålet, er det viktig at de er villige til å følge de beste eksempler når europeerne faktisk gjør det som er riktig.

Forhandlerne på Granavolden må hente inspirasjon fra Sveits, hvor det i 2017 ble vedtatt som forbyr bistand til organisasjoner involvert i rasistiske, antisemittiske og hatefulle kampanjer. De bør også se til Danmark, hvor regjeringen senest i oktober 2018, at dansk bistand ikke må gå til grupper oppført på EUs eller FNs terrorlister eller til boikott av Israel.

Ikke minst må Norge se til Nederland, hvor parlamentet i desember vedtok å fordi dette er andelen som blir brukt til å utbetale lønn til palestinske fanger, pårørende av fanger og etterlatte av drepte. En stor del av disse utbetalingene er dermed belønning av terrorister og stolte drapsmenn av jøder.

To utenriksministre fra Høyre har sagt at det skalerte belønningssystemet for palestinske terrorister er uakseptabelt. Nå må Jensen og Ropstad sikre at Norge setter makt bak kravet, med umiddelbar eller gradvis nedtrapping av økonomisk bistand dersom ikke terrorlønnen opphører.