Børre Knudsen som predikant

Predikantvirksomheten Børre Knudsen setter seg fore å oppfylle er altså en som forener ham med Kristus. Den bruker ord som ødelegger ham selv for at hans gjerning kan ligne Jesu liv. Slik blir prekenen ikke bare en tale hvor Børre Knudsens ord og kropp forenes, men hvor Jesus blir nærværende i den.

Om Fridtjof Kjærengs film «En prest og en plage» og abortkampens gjenkomst vinteren 2014. Artikkelen stod først på trykk i Nytt norsk kirkeblad 4/2014.

Se BørreKnudsen-dokumentaren «En prest og en plage» gratis på nett-TV

Jeg har vendt meg til å forholde meg til politiske spørsmål uten å involvere følelsene i særlig grad. Det finnes flere sider ved enhver sak, løsningen er aldri svart hvitt, men alltid en nyanse av grått. Tidvis bruker jeg litt tid på å diskutere hvordan denne rette nyansen tar seg ut, før jeg lar saken ligge og tenker på noe annet. Men så kom forslag til ny formulering av reservasjonsretten for leger og med ett hadde vi en politisk debatt med et ekte emosjonelt trøkk.

Det kom uventet og var uforståelig for mange, ikke bare for meg, men også for politikerne i regjeringen: Hvorfor stiller så mange damer opp i tog på 8. mars for en sak hvor det i så liten grad dreier seg om realiteter? Og midt i dette fenomenet venderBørre Knudsen via Fridtjof Kjærengs film tilbake til offentligheten og drar med seg hendelser fra flere tiår tilbake som noen av oss hadde glemt, men som hos mange bare hadde slumret i bevisstheten.

I mars ble plakaten til filmen om Børre Knudsen, «En prest og en plage», hengt opp på oppslagstavla i trappeoppgangen i huset på Blindern hvor jeg arbeider. Den må ha vært på nærmere en kvadratmeter og var i sin helhet dekket av Børre Knudsens uttrykksfulle ansikt. Ansiktet var merket av alderen og magrere enn tidligere, men hadde fortsatt rene trekk og klare øyne og var stadig omkranset av hans karakteristiske grå skjegg. Under skjegget så man den hvite prestekragen på hans tradisjonelle samarie.

Plakaten hang der i dager hvor debatten som raste om legers reservasjonsrett også vandret rundt i mitt hode på vei opp trappa til jobb. Børre Knudsens ikoniske ansikt smeltet igjen sammen med saken, stadig like utfordrende. En av mine kolleger ble så opprørt og provosert ved synet at hun etter en tid egenhendig fjernet plakaten. Det var noe ved kombinasjonen av nettopp dette ansiktet og den saken det minnet om hun ikke holdt ut.

For meg var det også noe fascinerende med ansiktet på plakaten. Ansiktet provoserer ved å holde frem et tydelig budskap om valg mellom rett og galt, død og liv, men blir frastøtende når det kles i den gamle autoritære prestens skjegg og klær. Samtidig er nettopp disse klærne nødvendige, budskapet kunne ikke vært ikledd vår tids klær, for det har en klarhet som ikke lenger kan uttales. Klærne er ikke lenger presters klær, de er klær som iscenesetter en gammel prest som ikke lenger finnes og som vi ikke lenger har rom for. Det er med disse klærne han kan si det som ikke lenger kan sies. Slik er samarien hans også narrens drakt.

Med andre ord møtte jeg Børre Knudsen på filmplakaten som et bilde som løser deg opp og blir flere ting på en gang, han var et tvetydig og utfordrende tegn som dro meg inn i kinosalen. Når jeg så kom inn i salen en tidlig ettermiddag i mars og fikk satt meg til rette som en av to tilskuere, var det imidlertid annerledes. For med en gang filmen kom i gang, merket jeg at det her ikke dreide seg om et symbol på en sak, men et menneske som var smeltet sammen med et budskap.

Det kunne vært en dogmefilm. Her brukes ikke kunstig lys eller pålagt lyd. Den eneste musikken man hører er de mange Luthersalmene Børre Knudsen synger på barokkmelodier for å holde nervelidelsen i sjakk. Ellers hører man knirking fra grusen når han går, summing fra fluer og mygg når han tar en rast i fjellet med sin kone Ragnhild, regnet som treffer regnfrakken, vinden som blåser i mikrofonen og anorakken.

Vi treffer ham når han spiser alminnelige måltider med kjøtt og potet omgitt av husets furupaneler og når han går for å hente posten. Kameraet berører en mann som berøres av sin kone, som kjenner seg svak, men som i ethvert øyeblikk kan bryte ut i en treffende preken.

Slik legger det filmatiske til rette for det som fremstår så karakteristisk for hans liv, nemlig det nære forholdet mellom ord og kropp, mellom preken og liv. Men filmen stopper ikke der, den tar oss også med inn i et retorisk verksted og lar oss se hvordan prekenen blir til og forbindes med liv i henhold til et ganske bestemt mønster. Dette mønster presenteres allerede i første scene:

Børre Knudsen står og hamrer på en spiker for å få på plass noen trebord som skal gjøre det mulig for ham å få dratt ut den lille robåten fra sitt vinteropplagssted. Spikeren er gjenstridig og hamringen lite effektiv, men Børre vender frustrasjonen til følgende lille midrash i et liketil tonefall:

«Jeg føler jeg burde tatt snarveien. Det vet Djevelen så godt. Så får det heller våge seg at jeg ikke er så god til å spikre. Jeg burde også vært bedre til å tale. Mine ord skulle vært nagler. De skulle gått gjennom mitt eget hjerte.»

Veien er fra hamring til preken er like kort som en hodebevegelse, en preken som vel strengt att er for kort til å være midrash og så vidt litt for langt til å være haiku. Ordene den består av fremstår forunderlig treffende, men de korthugde setningene er satt sammen etter hverandre uten noen klar logisk sammenheng. Hvorfor treffer de likevel? La oss forsøke å ta det langsomt.

Ordene treffer oss ikke fordi de overtaler som argumentasjonsrekke. Overgangene fra snarveien til djevelen, til hamreferdigheter, til taleferdigheter, til ord som nagler gjennom hjertet, gis ikke som logisk følge. Den logisk orienterte får hint underveis om at det her handler om mer enn det som gis i situasjonen, for hvilken snarvei er det snakk om, og den fryktelige Djevelen, hva har han med saken å gjøre?

Når han sier det får våge seg at han ikke er så god til å spikre, må man tenke at det her refereres til at han som spikrer også er prest, og så videre. Men det er ikke denne antydningens kunst som er hemmeligheten i Børre Knudsens retorikk, eller poetikk som det vel egentlig er snakk om. For ordene hans treffer lenge før den logisk orienterte har rukket å sette dem sammen og gi dem mening. Det er ikke tankerekken som binder setningene sammen, men bildet, nemlig spikeren.

Det som forbinder begynnelse og slutt i den lille prekenen er at den spikeren som til å begynne med er gjenstridig og ikke vil inn i planken, mot slutten er en nagle som skal gå igjennom hjertet. Kraften i prekenen ligger i måten dette holdes sammen med predikantens person, som er han som står der og spikrer. Poetisk betraktet er det to bilder, spikeren og presten, som holdes opp mot hverandre og vris slik at de forholder seg til hverandre i stadig overraskende konstellasjoner. Men egentlig er de ikke bilder, de er virkelighet, nemlig en fysisk spiker og en ekte mann. Det er spikeren og mannen som holder preken sammen og lar den romme så uendelig mye mer enn et kort resonnement kunne ha gjort.

Først er Børre Knudsen den aktive som vil ha inn spikeren, som vil få til noe, mens spikeren er den som frister ham til å ta bekvemmelighetshensyn. Dette avverger Børre Knudsen et øyeblikk ved å reflektere over seg selv som den som holder hammeren. Det viktigste er ikke å være god til å spikre, men å motstå fristelsen, konkluderer han. Men angrepet er ikke over og Børre Knudsen må fortsette.

Den gjenstridige spikeren gjør Børre Knudsen passiv og tvinger ham til å reflektere over seg selv som dårlig hamrer. Om han trøster seg med at han kan være dårlig til å hamre fordi han er prest og dermed er god til noe annet, tar han bekvemmelighetshensyn og er igjen i djevelens klør. Han burde også vært bedre til å tale, vært en som sendte spikrer gjennom sitt eget hjerte.

I dette spillet mellom de to størrelsene, mann og spiker, involveres umerkelig større aspekter ved tilværelsen, djevelen som frister til lette løsninger, prekenoppgaven som krever alt annet enn lette løsninger. På slutten skjer enda en nesten umerkelig, men virksom forskyvning, når spikeren blir hetende nagler, som er betegnelsen på de metallgjenstander som gjennomboret Jesu kropp i korsfestelsen. Predikantvirksomheten Børre Knudsen setter seg fore å oppfylle er altså en som forener ham med Kristus, den bruker ord som ødelegger ham selv for at hans gjerning kan ligne Jesu liv. Slik blir prekenen ikke bare en tale hvor Børre Knudsens ord og kropp forenes, men hvor Jesus blir nærværende i den.

Etter å ha sett filmen, leste jeg noen av Børre Knudsens mer tradisjonelle prekener i samlinger utgitt av hans mange beundrere. Her gjenfinner man samme strategi, nemlig at det er bildene som holder argumentasjonen sammen. Men siden dette er prekener man leser, får bildene en annen funksjon. Her sikres overgangen fra det ene bildet til det andre bildet av at de fremstår som avtegninger av virkeligheten.

Fortellinger om statsforfatning, moral, skapelse og forsoning henger logisk sammen, og det som skjer i den ene fortelling predikerer det som skal skje i den andre fordi de holdes sammen av en entydig religiøs kosmologi. Derfor er det å tillate abort ikke bare å tillate drap av barn, men et system som tillater at sånt skjer sier uttrykkelig at Gud er død. Den som vil ha noe med en slik stat å gjøre sier at et menneske ikke er noe verd og at Gud ikke finnes. Så lenge abortloven står, kan det ikke finnes noen konge eller rett.

Denne ubøyelige viljen hos Børre Knudsen til å sette alt på spissen og følge det til sin ytterste konsekvens ser man også i filmen. Men filmen har det som bøkene mangler og som er den viktigste delen av verket, det som virkelig kan binde sammen de mange kraftfulle bildene i hans prekener, nemlig kroppen og omgivelsene, mannen som går inn i alt det vanskelige. Et sted i filmen bekrefter han at det er slik han gikk inn i abortkampen. Endelig hadde kirken muligheten til å gå inn i en sak som var viktig, som handlet om selve livet, og ikke bare om tro og kirkeliv.

Her er vi ved et aspekt ved hans prekener som gjør at de ikke bare overskrider det retoriske, men også det poetiske og blir et større og fysisk verk som best kan sammenlignes med peroformancekunst. Filmens beste eksempel på dette er beretningen om det som hendte i 1994, da det var OL på Lillehammer, nasjonen var i eufori over seg selv og idretten, og Munchs Skrik en natt ble stjålet fra Nasjonalgalleriet.

Av en eller annen grunn får en journalist den innskytelse at han skal ringer Børre Knudsen og spørre om det er han som har stjålet maleriet. Det er det selvsagt ikke, men Børre Knudsen får en ide og svarer «ingen kommentar». Dermed vekkes medias interesse og Børre Knudsen stiller til intervju i Dagsrevyen. Han vil fortsatt ikke kommentere hvorvidt det er han som har tatt maleriet, men er egentlig i gang med å forfølge sitt homiletiske konsept.

Han har nemlig oppdaget en treffende analogi. Skriket på bildet ligner på det skriket som ingen hører, nemlig det fra alle fostrene som aborteres. Etter å ha svart journalisten ingen kommentar, fortsetter han derfor med å si at for ham er dette tyveriet en fillesak, et maleri av et skrik til mange millioner er ingenting verdt mot det skriket ingen hører, nemlig skriket fra alle ufødte barn som drepes. Hvert eneste et av disse små barna er mer verdt enn noe maleri av noen norsk eller fransk maler. Oppmerksomheten bruker han til å lansere anti-abortfilmen «Det tause skriket» og siden til å samle en stor folkemengde til et møte i Oslo sentrum.

Denne tilstelningen i Spikersuppa i Oslo fremstår som kulminasjonen på det man kunne kalle Børre Knudsens totalpreken. Det er imidlertid ikke i form av en alminnelig tale han kommer til å uttrykke sitt budskap. Folkemengden består for det meste av mennesker som er svært sinte og opprørte over ham og som holdes tilbake fra scenen av politiet. De kaster egg på ham og skriker mot ham. Filmklippene går tett på illsinte og frådende ansikter.

På scenen står Børre Knudsen med maling på seg og tar imot eggene som kastes mot ham. Sammen med demonstrantene er han i ferd med å male et nytt skrik for alles øyne. Folkemengden skriker mot ham og han skriker inn i mikrofonen. Kameraene fanger opp den nesten uutholdelige intensiteten i situasjonen, men i filmen ser man det geniale i det som utspiller seg. Han gjør deres skrik til sitt og lar deres sinne male hans verk, han omformer medieoppstyret slik at det blir opptakten til dette øyeblikket. Det er et verk som er analogt med maleriet skrik. De to verkene henger sammen fordi de ligner hverandre og er forbundet med hverandre i den aktuelle situasjonen, men i Børre Knudsens versjon bærer bildet med seg en annen mening. Nå skriker det ut det skriket som alle bare vil lukke ørene for. Igjen holdes prekenen sammen av kroppen og dens omgivelser, den er sann fordi den finner sted.

Hvem skriker han for der på scenen? tenker jeg nå i ettertid, etter å ha fått filmen på avstand. Der og da fremstår det som barnets skrik, men det er også et skrik inn i kulturen, til meg, til oss som tenker nøkternt og kjølig, som forundres over 8. mars engasjementet og som synes Børre Knudsen overdriver.

Linjen til performancekunsten halter litt. For Børre Knudsen er ikke dette en rolle og det han gjør er ikke et verk, men selve livet og troen. Utover i filmen blir det tydelig at dette ikke har vært en homiletisk eller kunstnerisk strategi, men et kall både Ragnhild og Børre opplever har satt fysiske spor. Prekenen som har involvert kroppen, har også satt spor i kroppen. Dette kommer frem i en liten trialog mellom de to og en sykehuslege.

På grunn av nervelidelsen får Børre Knudsen regelmessig behandling og følges opp med undersøkelser for å sikre at han får de riktige medisinene. På vei inn til legekontoret og en slik undersøkelse, blir han sliten, og Ragnhild geleider han inn på et rom og til en benk hvor han kan hvile. Rommet viser seg å ligge vegg i vegg med gynekologisk avdeling hvor han tidligere var flere ganger og aksjonerte. Han kan høre stemmer og skrik fra barna på den andre siden av veggen. Liggende utmattet i senga kommer han til å fundere over dette paradokset at det nå er han som trenger disse legenes hjelp, og som får den på beste vis.

Ja, sier Ragnhild. Man må jo spørre seg, sier Børre, om det egentlig er dem eller jeg som er gal.

Ikke lenge etterpå slipper han inn til en ung og hyggelig kvinnelig lege. Hun vil gjerne høre hvordan det går med ham, og han forteller som sant er at det ikke er helt lett. Spesielt er det hånden hans som rister, opp og ned, helt uregjerlig, gjerne om natten gjør den det, slik at den vekker ham og Ragnhild må hjelpe ham med å holde den i ro.

– Nervene hans er helt nedslitt, skjønner du, forteller Ragnhild; det er på grunn av det kolossale presset han har stått i over mange år, alle de sterke følelsene har han sluppet helt inn og holdt ut. Nervene er helt tynnslitte og han har ikke mer å gå på.

Ja, sier Børre, og kommer til å tenke på en episode som skjedde her på dette sykehuset for mange år siden. De hadde hatt en vellykket aksjon og var kommet seg tidlig inn til operasjonsstua på gynekologisk avdeling, før noen andre var på jobb. Sugemaskinen var satt klar for første inngrep og Børre hadde satt seg på kne i bønn foran den, iført sin samarie. En lege var kommet gående inn i rommet i grønne klær, klar for dagens første operasjon og hadde med ett fått øye på Børre. Børre var samtidig blitt var legen og hadde sett opp på ham, slik at deres blikk møttes. Legen hadde stanset helt opp og var blitt stående og se på Børre uten å få frem et ord, men hadde begynt å riste. De hadde fortsatt å se på hverandre og heller ikke Børre hadde fått frem et ord.

Og så, sier Børre, der på legekontoret, mens han holder frem hånden som han nettopp har fortalt hvordan ter seg om natten og ofte ellers; så begynte jeg også å riste, sier han, og viser med hånda den ristebevegelsen som han ikke lenger har kontroll over.

Ordene han har prekt med hele seg har merket hans kropp. Hans prekengjerning har vært en hengivelse til ødeleggelsen. På dette punktet skildrer filmen en tragedie i samklang med Børre Knudsens verk. Hans tale er nagler som går igjennom hans eget hjerte og som nettopp på den måten utretter det den skal, nemlig Jesu gjerning. På dette nivå skildrer filmen en tragedie som ikke egentlig er en tragedie, men et fullendt kall.

Filmen slår seg imidlertid ikke til ro med dette perspektivet. Den utfordrer videre og henter frem en ambivalens som ikke så lett lar seg avklare. Neste dimensjon ved tragedien er nemlig at det ikke bare er Børre Knudsens kropp som er blitt ødelagt, men også hans familie og hans barns liv. Ragnhild uttrykker dette i følgende lille replikk:

«Kallet var å være mor. Det er det som ble så tungt. At jeg ikke fikk være sånn mor som jeg ville. Det ble så mye som ble galt i forhold til de som vokste opp.»

Man ser denne tragedien utspille seg i spennet fra Børre og Ragnhilds ungdomstid til antydningene om deres barns ungdomstid. Først ser vi bildene fra Børre og Ragnhilds egen ungdom som ressurssterke vakre mennesker med livsappetitt, lykkelig frie i møte med livet som ligger foran dem. Siden ser man deres datter som reflekterer over sitt liv, som forteller om en vanskelig oppvekst og som formulerer seg med korte og enkle setninger. Predikanten som våget sin egen ødeleggelse kunne ikke samtidig beskytte familien sin.

I forlengelsen av dette nivå av tragedien, blir et tredje nivå stående å dirre, nemlig en religiøs tragedie. Ragnhild forteller at hun flere ganger har vært nær ved å avsverge kristentroen. En av filmens siste scener er en vakker sommerdag når datteren er kommet på besøk med sine to sønner. Alle fem har tatt plass ved bordet i solveggen for å spise formiddagsmat og Ragnhild og Børre setter i gang med bordverset. Da ser man at datteren taust ser ned i bordplaten, mens de to guttene hennes ubekymret ser seg rundt, ukjent med fenomenet bordbønn.

Under måltidet konfronterer datteren sin far. Hun forteller hvor tungt det var da hun som barn fortalte ham at hun hadde det vanskelig og han svarte med at det var nødvendig at han gjorde som han gjorde, Han hadde ikke noe valg, hadde han sagt. I datterens korte og enkle gjenfortelling av farens ord, gjenkjenner man den unge Børre Knudsen fra prekensamlinger og intervjuer, han som satte ting på spissen, som tenkte konsekvensene helt ut og som så at det å være en del av et system som tillot abort var det samme som å si at Gud var død.

Man gjenkjenner intensiteten i de gamle filmklippene fra hans aksjoner på forskjellige sykehus, det enorme nærværet. Når han møtte opp og ropte «de dreper barn her», og fortsatte å rope mens han ble eskortert bort av politiet, var det ikke fordi han spilte rollen så godt, men fordi han var rollen med hud og hår. Utslitt og ødelagt hører han nå ekkoet av sine egne ord i datterens munn. Hva er det han nå ser når han ser sin egen prekengjerning? Forsiktig og nøkternt sier han at han nå ser at det var en del som ble galt og burde vært annerledes. Hverken mer eller mindre sier han. Det er først nå jeg har hørt deg si at ting burde vært annerledes, sier datteren, og det betyr mye. Først nå hører hun at han hører henne.

Nokså stillferdig finner replikkveksling sted over bordet på terrassen under måltidet som består av brødskiver med makrell i tomat. Men akkurat denne replikkvekslingen henger igjen i meg. Hva var det egentlig som skjedde i den? Var det den strenge nødvendigheten som glapp, den klare religiøse kosmologien som holdt tro, rett og samfunnssystem sammen med utvetydig konsekvens? Eller lot den oss se mer av presten Børre Knudsen, nemlig at han ikke først og fremst er sitt verk, men et lidenskapelig menneske som vet at det kan bli feil også når han ser det klart og er sikker på at han gjør det eneste rette?

Ambivalensen sitter i meg når jeg forlater kinosalen og utfordrer meg på min vei tilbake til mitt stadige arbeid med å finne løsninger i den riktige nyanse av grått: Hvordan balanserer jeg det jeg tror på mot ubehaget ved de sosiale omkostninger det kan innebære?

Se BørreKnudsen-dokumentaren «En prest og en plage» gratis på nett-TV