En arbeider er verd sin (lave) lønn

Hvis vi tror at Norge trenger Guds ord, hvorfor lønner vi da de som forkynner det så beskjedent?

Den store årlige skattelistedagen er her igjen. Avisene er fulle av oversikter over ligningstallene til kjente nordmenn. Dagen er intet unntak, selv om vi legger hovedvekten på tilstanden i Kristen-Norge.

Her er inntektene til:
Pastorer og kirkeledere * kristne medieledere * Ledere ved kristne skoler

I år har myndighetene lagt ytterligere begrensninger på søkbarheten i listene. Det er ikke vanskelig å se at det var behov for visse justeringer av det sirkuset som særlig den elektroniske bruken av skattelistene hadde utviklet seg til.

Var det virkelig bruk for programvare som automatisk genererte skattetallene til alle Facebook-vennene våre? Og trengte vi tjenester som viste inntektsnivået til en hel gate av gangen? Neppe. I hvert fall ikke hvis vi ikke var vinningskriminelle på jakt etter de beste husene å bryte seg inn i. For dem var slike oversikter naturligvis den reneste gavepakken.

Men heldigvis er det fortsatt adgang for pressen til å publisere ligningstall. Vi mener det er et viktig demokratisk gode. For demokrati handler ikke bare om stemmerett og parlamentarisme. Skattesystemet er også en viktig del av folkestyret vårt. Det er bra at borgerne en gang i året har adgang til å sjekke at de som tjener mest også bidrar etter sin evne til samfunnets fellesoppgaver.

Vi vil også mene at Kristen-Norge har godt av transparens rundt disse tallene. Som kjent finansieres store deler av det kristne arbeidet med innsamlede midler. Det gir selvfølgelig et særlig ansvar for hvordan pengene forvaltes.

Men Dagens oversikt over det norske kirkelandskapets lønnsforhold gir i tillegg grunnlag for en annen viktig refleksjon.

Betaler vi pastorer, predikanter og de ansatte i misjonsorganisasjonene våre for dårlig? Forkynnes Norges viktigste budskap rett og slett med Norges dårligste lønn?

Spørsmålene er nærliggende når man leser Dagens oversikt. For her er det langt fra den personlige berikelsen som er hovedinntrykket. Snarere tvert imot. Ligningstallene tegner bilde av en yrkesgruppe som ikke på noen måte har fått delta i den lønnsfesten som store deler av samfunnet forøvrig har opplevd de siste årene.

Dette er også en av grunnene til at vi mener det er riktig å publisere skattelistene. Hvordan skal vi ellers kunne få et korrekt grunnlag for å stille disse ubehagelige, men likevel helt nødvendige spørsmålene?

Kristen-Norge er på mange måter inne i en rekrutteringskrise. I våre dager opplever vi ikke akkurat lange køer av folk som vil bli menighetsledere og forkynnere. Det er mange årsaker til at denne situasjonen har oppstått. Vi tror likevel ikke at vi kan se bort fra at det lave lønnsnivået har medvirket.

Man velger ikke forkynneryrket for å bli rik. Men man må ha en lønn å leve av. Og for de flestes vedkommende - i hvert fall på protestantisk side - så har man også en familie å forsørge.

Vi mener faktisk at hovedutfordringen her går til alle oss andre som ikke er predikanter eller misjonsansatte. Hvor høyt verdsetter vi forkynnelsen av Guds ord? Har vi oppjustert viljen til å gi i takt med inntektsøkningen vi har opplevd i alle andre bransjer enn i Menighets-Norge?

For uansett hvordan vi snur og vender på det, så er det alle vi andre som faktisk danner grunnlaget for lønnsnivået til forkynnere, pastorer og misjonsansatte. Det er bare i den grad vi er villig til å åpne lommeboken at det finnes penger å betale de til som forkynner Guds ord.

Om vi da virkelig mener at evangeliet er Norges viktigste budskap?