En kristen blir aldri pensjonist

Det ligger mye velsignelse gjemt i trofast tjeneste for å gjøre Jesus kjent, og for at mennesker skal få et bedre liv.

Nordmenns levealder har økt betraktelig de siste tiårene. Samtidig har pensjonsalderen blitt betydelig lavere. Det bør bety nye muligheter for Guds rike.

Tanken om at ting går ut på dato står sterkt i vår kultur. Skyggesidene er åpenbare. For eksempel er det forkastelig at 300.000 tonn spiselig mat havner i søpla hvert år i Norge. Men det er ikke bedre når vi tenker at mennesker går ut på dato.

Mange ressurssterke eldre som kan bety mye for omgivelsene sine, føler seg parkert og avskiltet. Kristne miljøer må motarbeide slike tendenser.

Heldigvis gir mange kristne sammenhenger allerede stort rom for engasjerte mennesker som er kommet opp i årene. Uten de eldre ville mye kristen virksomhet vært ille ute.

Tilårskomne gjør en uvurderlig innsats i menighetsliv, i foreninger, på gjenbruksbutikker og andre steder.

Mange trofaste, glade slitere fortjener takk og oppmuntring. Ingen bør ta for gitt at de som har båret mange byrder gjennom et langt liv, fortsatt stiller opp for andre når alderen har økt og kreftene har minket.

Vi skal ha respekt for eldre som kjenner at de trenger å ha litt mindre frivillig ansvar. Valget bør likevel ikke stå mellom full aktivitet og full passivitet.

På den ene siden bør vi spørre om vi er oss bevisst hvilken ressurs de eldre er for det kristne fellesskapet.

De har ofte erfaring med både livet og Gud som vil være av stor verdi for yngre troende, og for andre eldre. Ofte tenker vi nok for smått og for smalt rundt hva vi kan spørre de eldre om. Finnes det for eksempel oppgaver innenfor barne- og ungdomsarbeidet som eldre kan trives med? På søndagsskole, i barnekor eller på leir kan det være mange gjøremål der grått hår ikke er noen hindring. Samarbeid med ledere i andre generasjoner kan gjøre det lettere å si ja til slike oppdrag. Ofte undervurderer vi kraften i at generasjonene står sammen i arbeidet for evangeliet.

På den andre siden forutsetter dette at eldre mennesker er åpne for å se nye muligheter.

«La ingen forakte deg fordi du er ung», formaner Paulus sin medarbeider Timoteus. Men det er ingen grunn til å la noen forakte seg fordi man er gammel heller. Gjennom hele livet vil stadig nye dører kunne åpne seg for å tjene Gud. Man aldri pensjonist i Guds rike. Og om man «bare» kan be, er dette slett ikke lite. Som pinseveteran David Østby påpekte i Dagen fredag, er det alvorlig for landet om bønnen stilner.

Les også: – Norge er blitt en bønnefattig nasjon

Vi har aldri hatt så mange friske og spreke pensjonister som i dag. Det er forståelig at disse ønsker seg avkobling og opplevelser de ikke har hatt tid eller råd til tidligere i livet. Mange slike stiller også opp for barna sine og deres familier. Men vi oppfordrer «unge» pensjonister til å tenke gjennom om den nye livssituasjonen også gir anledning til å gå inn i oppgaver i kristen sammenheng som de tidligere ikke har hatt overskudd til å ta på seg. Også i alderdommen ligger det mye velsignelse gjemt i trofast tjeneste for å gjøre Jesus kjent, og for at medmennesker skal få et bedre liv.

Norge hadde tidligere i år besøk av Shimon Peres, kort før han gikk av som president i Israel. Frem til han var over 90 år gammel, hadde han en krevende oppgave for sitt jordiske hjemland. Burde det blant kristne nordmenn som er 20-30 år yngre enn Peres, finnes mange som er klar for nye oppgaver for sitt himmelske hjemland? Vi tror det.