Bedre med Gud i Grunnloven
Min enkle påstand er at evangelisk-luthersk teologi utgjør et vel så godt utgangspunkt for et pluralistisk samfunn som den livssynsnøytrale tenkningen Human-Etisk Forbund målbærer.
3. mai meldte NTB at en allianse av syv ungdomspartier og Humanistisk Ungdom leverte forslag til en ny grunnlovsendring «som skal sikre likebehandling av alle religioner og livssyn».
Ungdomspartiene til samtlige av dagens stortingspartier - bortsett fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti - er representert. Leder Anders Garbom Backe i Humanistisk Ungdom sa at «vi er en bred allianse av ungdom som ønsker oss en inkluderende grunnlov som ikke favoriserer én religion.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Underlig slutning
På Stortingets saksliste var det tirsdag ni forskjellige grunnlovsforslag. Samme dag lanserte også Skaperkraft boken «Gud i grunnloven» (Frekk Forlag), hvor tankesmien gir sitt bidrag til «den store samtalen om hvem vi er».
Og det er et innholdsrikt og verdifullt bidrag tankesmien gir. De ti artiklene har nokså forskjellige utgangspunkt, og bidrar til å belyse vesentlige forhold som er interessante både i historisk lys og med tanke på fremtiden.
En av de grunnleggende forestillingene til de nevnte ungdomspartiene, synes å være at det å fremheve kristendommen som en del av Norges verdigrunnlag, nærmest per definisjon er ekskluderende.
Det hele er en underlig slutning, all den tid en grunnlov uten et religiøst eller livssynsmessig grunnlag også kan oppfattes lite inkluderende overfor dem som ønsker seg et slikt grunnlag.
En av de store feilslutningene fra vår tids sekularister, ser ut til å være tanken om at toleransen er truet dersom vi tar med oss vår egen historie og bakgrunn.
Menneskerettighetene
Et av de tydeligste eksemplene på dette, den etter hvert berømte krusifiks-saken i Italia, viser noen av utfordringene ved å gjøre menneskerettighetene alene til rettsgrunnlag.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I denne saken, hvor en finsk mor ville ha bort krusifikset fra klasserommet til barnet hennes, viste saksbehandlingen i Strasbourg at menneskerettighetene kunne brukes både til forsvar for moren og til forsvar for italienernes lange kristne historie.
Helt adskilt
Ikke så få aktive kristne har de senere årene beklaget seg over kunnskapsløsheten blant dagens nordmenn når det gjelder sentrale bestanddeler i kristen tro og tenkning.
Et av områdene hvor dette blir synlig, er forholdet mellom religion og politikk. I møte med situasjoner hvor disse har krysset hverandres spor på uheldige måter, synes svaret å være at man skal holde dem helt adskilt.
Det er selvsagt umulig. Bare den som har opphevet sitt eget livssyn til det eksklusivt overordnede og nøytrale kan hevde noe slikt - tilsynelatende uten å legge merke til den totalitære retningen tankegangen har tatt.
Skjelne kirke og stat
Historiker Nils Ivar Agøy har skrevet en av de mest interessante artiklene i «Gud i grunnloven». Han fremhever tre områder hvor kristendommen i sitt lutherske uttrykk har levert minst tre verdifulle bidrag til samfunnsutviklingen her i landet: aller først toregimentslæren.
Vi har altså nærmere 500 års historie med en mer eller mindre utviklet bevissthet om å skjelne mellom kirke og stat. Staten skal ikke styre kirkens teologi, og kirken skal ikke styre staten. Men det finnes naturligvis en rekke berøringspunkter likevel.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det andre er vektleggingen av det allmenne prestedømme. Ved siden av å understreke troen som en individuell sak, i tillegg til en kollektiv, har den lutherske kirken her levert et solid bidrag til demokratiseringen. Dernest følger også den lutherske kirkens positive syn på arbeid. Med andre ord: når humanister og andre med tilløp til religiøs berøringsangst tror at den eneste måten å opprettholde et pluralistisk samfunn på er å opptre religiøst nøytralt, avslører de altså sin egen historieløshet.
Kristen tilknytning
Når vi prøver å forstå historien, er det ofte fristende å ty til slutningen som på latin uttrykkes «post hoc, ergo propter hoc». Etter dette, derfor på grunn av dette. Slik er det ikke nødvendigvis. Vi kan derfor ikke uten videre fastsål at det er Norges kristne arv som har banet vei for den velstanden vi i dag omgir oss med.
Men vi kan, som Henrik Syse gjør i «Gud i grunnloven», anta at en betydelig del av de verdiene vi i dag oppfatter som mer eller mindre universelle, i vårt tilfelle har blitt oss til del gjennom vår tilknytning til kristendommen.
Og dersom det foreligger en årsakssammenheng, kan vi spørre om det er mulig å ta bort selve årsaken og likevel beholde virkningen. Altså om den utviklingen som har gjort Norge til det landet vi kan takke for at vi får tilhøre, vil fortsette dersom vi tar Gud ut av grunnloven og etter hvert mer og mer ut av offentligheten.
Ikke påtvinge
Min enkle påstand er at evangelisk-luthersk teologi utgjør et vel så godt utgangspunkt for et pluralistisk samfunn som den livssynsnøytrale tenkningen Human-Etisk Forbund målbærer. Nettopp fordi det ligger i luthersk teologi å ikke ville påtvinge noen religiøs tilhørighet, samtidig som en åpent erkjenner sitt eget utgangspunkt.
Juristen og statsviteren Tor-Inge Harbo mener menneskerettighetene, som demokratiet, først og fremst fungerer som «anvisning til hvilke fremgangsmåter som er gangbare for å fatte en legitim beslutning. De sier mindre om en avgjørelse etisk sett er rett eller gal, god eller dårlig.» Man må ikke følge Harbo i dette resonnementet, men det er i hvert fall sunt å få utfordret vårt nesten religiøse forhold til menneskerettighetene, akkurat som vi i Norge også trenger å utfordre vårt nesten religiøse forhold til FN.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det kristne menneskesynet
Avslutningsvis skriver professor Janne Haaland Matlary om det kristne menneskesynet, med sin likhet mellom rik og fattig, kvinne og man, svak og sterk, som en klar kontrast til et instrumentelt og materielt menneskesyn.
Når vi i årene fremover vil stå overfor stadig flere vanskelige dilemmaer mellom hva som er teknisk og medisinsk mulig og hva som er etisk riktig, vil det nok vise seg at det kristne menneskesynet likevel hadde mer å fare med enn mange i vår overgangstid trodde.
