SEND INN INNLEGG
- Når humanister tror at den e
...
- Når humanister tror at den eneste måten å opprettholde et pluralistisk samfunn på er å opptre religiøst nøytralt, avslører de sin egen historieløsthet.
Bedre med Gud i Grunnloven
Del
Min enkle påstand er at evangelisk-luthersk teologi utgjør et vel så godt utgangspunkt for et pluralistisk samfunn som den livssynsnøytrale tenkningen Human-Etisk Forbund målbærer.

3. mai meld­te NTB at en al­li­an­se av syv ung­doms­par­ti­er og Hu­ma­nis­tisk Ung­dom le­ver­te for­slag til en ny grunn­lovs­end­ring «som skal sikre like­be­hand­ling av alle re­li­gio­ner og livs­syn».

Ung­doms­par­ti­ene til samt­li­ge av da­gens stor­tings­par­ti­er - bort­sett fra Sen­ter­par­ti­et og Kris­te­lig Folke­par­ti - er re­pre­sen­tert. Leder An­ders Gar­bom Backe i Hu­ma­nis­tisk Ung­dom sa at «vi er en bred al­li­an­se av ung­dom som øns­ker oss en in­klu­de­ren­de grunn­lov som ikke fa­vo­ri­se­rer én re­li­gion.»

Un­der­lig slut­ning

På Stor­tin­gets saks­lis­te var det tirsdag ni for­skjel­li­ge grunn­lovs­for­slag. Samme dag lan­se­rte også Ska­per­kraft boken «Gud i grunn­lo­ven» (Frekk For­lag), hvor tanke­smi­en gir sitt bi­drag til «den store sam­ta­len om hvem vi er».

Og det er et inn­holds­rikt og ver­di­fullt bi­drag tanke­smi­en gir. De ti ar­tik­le­ne har nokså for­skjel­li­ge ut­gangs­punkt, og bi­drar til å be­ly­se ve­sent­li­ge for­hold som er in­ter­es­san­te både i his­to­risk lys og med tanke på frem­ti­den.

En av de grunn­leg­gen­de fore­stil­lin­ge­ne til de nevn­te ung­doms­par­ti­ene, synes å være at det å frem­heve kris­ten­dom­men som en del av Nor­ges verdi­grunn­lag, nær­mest per de­fi­ni­sjon er eks­klu­de­ren­de.

Det hele er en un­der­lig slut­ning, all den tid en grunn­lov uten et re­li­giøst eller livs­syns­mes­sig grunn­lag også kan opp­fat­tes lite in­klu­de­ren­de over­for dem som øns­ker seg et slikt grunn­lag.

En av de store feil­slut­nin­ge­ne fra vår tids se­ku­la­ris­ter, ser ut til å være tan­ken om at to­le­ran­sen er truet der­som vi tar med oss vår egen his­to­rie og bak­grunn.

Men­neske­ret­tig­he­te­ne

Et av de ty­de­ligs­te ek­semp­le­ne på dette, den etter hvert be­røm­te kru­si­fiks-sa­ken i Ita­lia, viser noen av ut­ford­rin­ge­ne ved å gjøre men­neske­ret­tig­he­te­ne alene til retts­grunn­lag.

I denne saken, hvor en finsk mor ville ha bort kru­si­fik­set fra klasse­rom­met til bar­net hen­nes, viste saks­be­hand­lin­gen i Stras­bourg at men­neske­ret­tig­he­te­ne kunne bru­kes både til for­svar for moren og til for­svar for ita­lie­ner­nes lange krist­ne his­to­rie.

Helt ad­skilt

Ikke så få ak­ti­ve krist­ne har de se­ne­re årene be­kla­get seg over kunn­skaps­løs­he­ten blant da­gens nord­menn når det gjel­der sen­tra­le be­stand­de­ler i kris­ten tro og tenk­ning.

Et av om­rå­de­ne hvor dette blir syn­lig, er for­hol­det mel­lom re­li­gion og po­li­tikk. I møte med si­tua­sjo­ner hvor disse har krys­set hver­and­res spor på uhel­di­ge måter, synes sva­ret å være at man skal holde dem helt ad­skilt.

Det er selv­sagt umu­lig. Bare den som har opp­he­vet sitt eget livs­syn til det eks­klu­sivt over­ord­ne­de og nøy­tra­le kan hevde noe slikt - til­syne­la­ten­de uten å legge merke til den to­ta­li­tæ­re ret­nin­gen tanke­gan­gen har tatt.

Skjel­ne kirke og stat

His­to­ri­ker Nils Ivar Agøy har skre­vet en av de mest in­ter­es­san­te ar­tik­le­ne i «Gud i grunn­lo­ven». Han frem­he­ver tre om­rå­der hvor kris­ten­dom­men i sitt lu­thers­ke ut­trykk har le­vert minst tre ver­di­ful­le bi­drag til sam­funns­ut­vik­lin­gen her i lan­det: aller først to­re­gi­ments­læ­ren.

Vi har altså nær­me­re 500 års his­to­rie med en mer eller mind­re ut­vik­let be­visst­het om å skjel­ne mel­lom kirke og stat. Sta­ten skal ikke styre kir­kens teo­lo­gi, og kir­ken skal ikke styre sta­ten. Men det fin­nes na­tur­lig­vis en rekke be­rø­rings­punk­ter li­ke­vel.

Det andre er vekt­leg­gin­gen av det all­men­ne preste­døm­me. Ved siden av å un­der­stre­ke troen som en in­di­vi­du­ell sak, i til­legg til en kol­lek­tiv, har den lu­thers­ke kir­ken her le­vert et solid bi­drag til de­mo­kra­ti­se­rin­gen. Der­nest føl­ger også den lu­thers­ke kir­kens po­si­ti­ve syn på ar­beid. Med andre ord: når hu­ma­nis­ter og andre med til­løp til re­li­giøs be­rø­rings­angst tror at den enes­te måten å opp­rett­hol­de et plu­ra­lis­tisk sam­funn på er å opp­tre re­li­giøst nøy­tralt, av­slø­rer de altså sin egen his­to­rie­løs­het.

Kris­ten til­knyt­ning

Når vi prø­ver å for­stå his­to­ri­en, er det ofte fris­ten­de å ty til slut­nin­gen som på latin ut­tryk­kes «post hoc, ergo prop­ter hoc». Etter dette, der­for på grunn av dette. Slik er det ikke nød­ven­dig­vis. Vi kan der­for ikke uten vi­de­re fast­sål at det er Nor­ges krist­ne arv som har banet vei for den vel­stan­den vi i dag omgir oss med.

Men vi kan, som Hen­rik Syse gjør i «Gud i grunn­lo­ven», anta at en be­ty­de­lig del av de ver­di­ene vi i dag opp­fat­ter som mer eller mind­re uni­ver­sel­le, i vårt til­fel­le har blitt oss til del gjen­nom vår til­knyt­ning til kris­ten­dom­men.

Og der­som det fore­lig­ger en år­saks­sam­men­heng, kan vi spør­re om det er mulig å ta bort selve år­sa­ken og li­ke­vel be­hol­de virk­nin­gen. Altså om den ut­vik­lin­gen som har gjort Norge til det lan­det vi kan takke for at vi får til­hø­re, vil fort­set­te der­som vi tar Gud ut av grunn­lo­ven og etter hvert mer og mer ut av of­fent­lig­he­ten.

Ikke på­tvin­ge

Min enkle på­stand er at evan­ge­lisk-lu­thersk teo­lo­gi ut­gjør et vel så godt ut­gangs­punkt for et plu­ra­lis­tisk sam­funn som den livs­syns­nøy­tra­le tenk­nin­gen Hu­man-Etisk For­bund mål­bæ­rer. Nett­opp fordi det lig­ger i lu­thersk teo­lo­gi å ikke ville på­tvin­ge noen re­li­giøs til­hø­rig­het, sam­ti­dig som en åpent er­kjen­ner sitt eget ut­gangs­punkt.

Ju­ris­te­n­ og stats­vi­te­ren Tor-Inge Harbo mener men­neske­ret­tig­he­te­ne, som de­mo­kra­ti­et, først og fremst fun­ge­rer som «an­vis­ning til hvil­ke frem­gangs­må­ter som er gang­ba­re for å fatte en le­gi­tim be­slut­ning. De sier mind­re om en av­gjø­rel­se etisk sett er rett eller gal, god eller dår­lig.» Man må ikke følge Harbo i dette re­son­ne­men­tet, men det er i hvert fall sunt å få ut­ford­ret vårt nes­ten re­li­giø­se for­hold til men­neske­ret­tig­he­te­ne, ak­ku­rat som vi i Norge også tren­ger å ut­ford­re vårt nes­ten re­li­giø­se for­hold til FN.

Det krist­ne men­neske­sy­net

Av­slut­nings­vis skri­ver pro­fes­sor Janne Haa­land Mat­la­ry om det krist­ne men­neske­sy­net, med sin lik­het mel­lom rik og fat­tig, kvin­ne og man, svak og sterk, som en klar kon­trast til et in­stru­men­telt og ma­te­ri­elt men­neske­syn.

Når vi i årene frem­over vil stå over­for sta­dig flere vans­ke­li­ge di­lem­ma­er mel­lom hva som er tek­nisk og medi­sinsk mulig og hva som er etisk rik­tig, vil det nok vise seg at det krist­ne men­neske­sy­net li­ke­vel hadde mer å fare med enn mange i vår over­gangs­tid trod­de.

meninger,innenriks,gud,tarjei gilje,kommentar,kristenliv,grunnloven,human-etisk forbund,teologi