Utviklingen 
i fagteologien og
 mitt farvel med MF

Fagteologien driver et tilpasningsspill for å sikre sin egen eksistens, men utsetter dermed bare sin egen død.

Jeg har blitt utfordret av Dagens redaksjon til å si noe om at jegved årsskiftet slutter som lærer og forsker ved Menighetsfakultetet, og i hvilken grad det har å gjøre med den teologiske utviklingen ved fakultetet som nå er i medias søkelys.

Se også:Slutter som bibelforsker etter 15 år ved Menighetsfakultetet

Svaret på det spørsmålet er sammensatt, men jeg vil bruke anledningen til å sette ord på det jeg opplever er noen hovedutfordringer ved dagens vitenskapelige teologi som premissleverandør for kirken, og som utvilsomt har bidratt til valget jeg har tatt.

La meg imidlertid begynne med å si litt om de ytre rammene for utviklingen påMenighetsfakultetet (MF), sett fra min posisjon.

Jeg vært ansatt på MF siden 1999. Tar jeg med studietiden, har jeg vært knyttet til fakultetet siden 1992.

Det er ingen tvil om at det har skjedd betydelige endringer både i MFs fagportefølje og profil i løpet av disse årene. At vi i 2005 fikk akkreditering som vitenskapelig høyskole og en mer demokratisk styreform, der lærerrådet ble fratatt praktisk talt all formell makt, har vært ytre rammefaktorer som har vært avgjørende for noen av de profilmessige endringene.

Under Vidar Haanes’ ledelse har det vært jobbet målrettet for å styrke MFs stilling som vitenskapelig institusjon og å løfte MFs akademiske renommé. Der har han også lyktes svært godt.

Presteutdannelsen og de andre kirkelige utdannelsene har i løpet av de senere årene blitt en stadig mindre del av MFs totale virksomhet. Studier rettet mot skole og samfunn har etter hvert fått flere studenter enn de kirkelige utdanningene.

Haanes har i mange sammenhenger understreket at det fortsatt er en viktig oppgave for MF å «tjene kirken» og forsyne den med kompetente medarbeidere. Men jeg har vanskelig for å se at MFs ledelse har målbåret noen egentlig visjon for teologien og presteutdannelsen ut over dette.

Både i ledelse og styre har holdningen stort sett vært at MF skal preges av «det glade og berikende mangfold» som kjennetegner kirken og samfunnsutviklingen ellers.

For noen har det vært et ideologisk valg, for andre noe en motvillig innser har vært nødvendig i en tid med sviktende rekruttering, endrede rammebetingelser og bevegelser i kirken.

Mange i den store lærergenerasjonen som har gått av med pensjon de siste ti årene, holdt hele sin karriere fast på selvforståelsen at MF skulle være en konservativ motkraft. Fordi de var profilerte personligheter i den offentlige debatten, var de med å opprettholde bildet av MF som grunnleggende sett teologisk konservativ, om enn i en viss bevegelse og fornyelse.

Samtidig har institusjonen gradvis endret seg fra innsiden. I dag er vi i en helt annen situasjon, og selvsagt har det bare vært et tidsspørsmål før det kom frem i den kristelige dagspressen.

Når jeg nå altså velger å slutte på MF, er det først og fremst resultatet av en lang, personlig prosess og en overbevisning om at tiden er kommet for å gjøre noe annet.

Det er viktig for meg å si at det verken er en protest eller en flukt. Jeg er takknemlig for alt jeg har lært på MF, for stimulerende utfordringer jeg har fått, for et helt spesielt godt arbeidsfellesskap og for det privilegiet det har vært å undervise studenter om Bibelen.

Samtidig ville det være feil å si at mine personlige prosesser er uten sammenheng med utviklingen på MF slik den nå diskuteres.

I debatten legger flere vekt på at et endret syn på homofili er symptom på at et annet bibelsyn har fått fotfeste, men for meg stikker dette dypere.

Hvis jeg skal si det enkelt, opplever jeg det vanskeligere og vanskeligere å bedrive teologi for kirken innenfor de rammer, premisser og føringer som dagens akademiske virkelighet legger.

Fagteologi som i stor grad er drevet på premissene fra postmoderne filosofi og en sekulær kultur, er selvoppløsende. Når den får pregende innflytelse i kirken, dras også den med i dragsuget.

Jeg opplever også at skillet mellom ide og Åndens liv, som er strukturelt innvevd i hele måten den akademiske teologien nærmer seg spørsmålet om sannhet på, blir stadig vanskeligere å leve med.

Jeg legger ikke skjul på at mine erfaringer som karismatiker har bidratt til å styrke denne opplevelsen.

Når jeg formulerer meg slik, innebærer det at jeg ikke deler det nostalgiske ønsket om en tilbakevending til «gamle MF» som mange av mine evangelikale og teologisk konservative venner gir uttrykk for.

Jeg mener sannhetskrisen i postmoderne teologi har brakt oss til et punkt der vi må innse hvor radikalt teologisk tenkning og et liv i bønn og troens lydighet hører sammen, og der det er ingen annen vei fremover enn å revitalisere det som var helt selvfølgelig i det førmoderne, nemlig at å være tenkende teolog og mystiker er to sider av samme sak. Akademia som institusjon, med sine innebygde prioriteringer og føringer, gir etter mitt skjønn ikke rommet som trengs for dette.

Skillet mellom ide og Åndens liv som jeg snakker om, kan illustreres med argumentasjonen for Bibelens autoritet som kollegene Henriksen og Søvik gjør seg til talsmenn for i debatten med Espen Ottosen i Vårt Land.

De legger til grunn et filosofisk sannhetsbegrep, der sannheten er den beste forklaringen av virkeligheten gitt summen av den innsikt vi har gjennom fornuft, erfaring og åpenbaring.

Sannheten er slik noe vi hele tiden strekker oss mot, som et uoppnåelig ideal, og med ny innsikt må vi revurdere hva vi tidligere har ment var sant. De er også sterkt påvirket av teologen Pannenbergs påstand at universalhistorien er arena for Guds fortsatte åpenbaring. De hevder at sannheten er det som gir den mest sammenhengende forklaringen på virkeligheten slik vi kjenner den, og som vi kan argumentere for rent allment.

Men Guds sannhet slik Bibelen ser den, er ikke noe en når frem til først og fremst gjennom logisk induksjon eller deduksjon på allmenne premisser. Det nye testamente har påfallende liten tiltro til den rasjonelle tankes muligheter når det gjelder å finne svar på virkelighetens dypeste mening.

Det nytestamentlige sannhetsbegrep er heller ikke intellektualistisk som et slikt filosofisk sannhetsbegrep er. Sannhet i nytestamentlig forstand er det som er i samsvar med den dypeste virkeligheten, det som går ut fra Gud som livets kilde, avslører våre menneskelige illusjoner og derfor er rett og godt. Sannhet slik NT ser det springer ut fra Gud alene, og å kjenne sannheten er å se og leve ut virkelighetens dypeste mening – selv om det her på jorden skjer stykkevis og foreløpig – og det skjer ved å være i Kristus, å leve i Ånden.

I tråd med trendene i samtidens filosofi, formes teologien i dag ikke minst av spørsmålet om språkets grunnleggende betydning for hvordan vi forstår og forholder oss til virkeligheten.

Teologene er opptatt av å finne Gud i språket. Derfor kretser de hele tiden rundt tekst, tolkning - og tolken selv.

Det toneangivende intellektuelle dogmet i dag, som gjentas mer rituelt enn noen religiøs trosbekjennelse, er at tenkning og identitet er historisk og sosialt bestemt. Påvirket av de fellesskap vi er en del av, «konstruerer» vi alle vår oppfatning av virkeligheten som vi bygger livet vårt på.

At kulturen har enorm påvirkningskraft på måten vi oppfatter oss selv og tenker og handler på, er udiskutabelt. Postmoderne teologi har skapt bevissthet om dette som har vært nødvendig. Men en teologi i konstruktivismens jerngrep reduserer Gud, bevisst eller ubevisst, til en funksjon av våre konstruksjoner. Det er å snu tingene totalt på hodet.

Den Gud Bibelen beskriver og som Åndens folk kjenner, er virkelighetens kilde og urgrunn, en levende person og en brennende, hellig kjærlighetsild.

Teologiens mål må være å søke sannheten som springer ut fra den treenige Gud på en måte hvor tanke, bønn og handling er ett. Teologiens orienteringspunkt i dag, der tekst, tolkning og tradisjon er filteret som gjelder, risikerer å fjerne oss fra virkeligheten selv.

At konstruktivismen har fått slik gjennomslag i filosofi og humanistisk vitenskap, tror jeg blant annet har sammenheng med at den gjenspeiler vitenskapens egen historie og indre dynamikk. Ideer og paradigmer kommer og går – under kulturens og historiens trykk. Er ikke det konstruktivistiske perspektivet, når alt kommer til alt, vitenskapens fetisjisering av sin egen grunnfortelling? Fordi kristendom først og fremst betraktes som ide og som kulturfenomen, underlegges den det samme perspektivet.

Det tar nok ennå en stund, men for min del tror jeg det bare er et spørsmål om tid før teologien vil måtte løsrive seg fra akademia og finne nye institusjonelle rammer som på en helt annen måte forener intellektuell tenkning med den mystiske, profetiske og karismatiske dimensjon som er en forutsetning for at kirkens tro skal leve videre.

Det høres kanskje litt dramatisk ut, men jeg tror det er uunngåelig.

Faktum er at fagteologien allerede har en stri tørn med å hevde seg på den vitenskapelige arena i dag. En driver et tilpasningsspill for å sikre sin egen eksistens, men utsetter dermed bare sin egen død.

Teologien som intellektuell disiplin er avhengig av dem som tror på kristendommens sannhet og som lever og dør på den, ellers har den ingen fremtid. Det er jeg overbevist om. I dag selger teologien sin sjel på konstruktivismens alter, der alt vi snakker om er perspektiver, kultur og språk. Reglene bestemmer spillet og spillet reglene.

Spørsmålet om Bibelens autoritet, som blir debattert om dagen, kan heller aldri gjøres til et rent teoretisk spørsmål.

Det viktigste svaret på Bibelens autoritet kan aldri formes i et auditorium (ikke engang på et «konservativt» fakultet).

Jeg hører til dem som tror at Bibelen, som profetenes og apostlenes vitnesbyrd, er Guds åpenbaringsord og – på en måte jeg ikke kan forklare - inspirert av Guds Ånd. Det er min overbevisning, selv om jeg som bibelforsker antakelig vet mer enn de fleste om hvordan skriftene er ført i pennen av mennesker under bestemte historiske betingelser.

Spørsmålet om Bibelens autoritet kan ikke skilles fra spørsmålet om dens eksistensielle sannhet. Denne sannhet, som har sitt brennpunkt i Jesus Kristus, forstår en bare ved å leve i den og følge den i lydighet, ved Åndens kraft og ledelse.

Som Jesus selv sa: «Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne at læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv.»

Å være kristen er å trenge dypere og dypere inn i denne sannheten, og gjennom det forvandles og se verden med nye øyne. Bibelens autoritet og sannhet demonstrerer vi heller ikke for andre først og fremst gjennom høye erklæringer, men ved å leve av og leve ut den sannhet den rommer.

Les Dagens lederartikkel:Et dristig utspill