Skammelig av homobevegelsen

Faktisk finnes det også i Norge homofile som synes bevegelsens opptredener er skammelige.

Homobevegelsen showet, strippet og vrikket seg gjennom Oslos gater nylig, og folket jublet.

Jublet over mennesker som oppførte seg obskønt og tåpelig. Jublet over mennesker med sterkt behov for å blotte sin kropp og kunstige seksualitet. Jublet over «keiserlig nakenhet».

Hva har skjedd med folkets moral, intellekt?

Hva har skjedd med homofiles dømmekraft?

Med i toget gikk mennesker man har regnet for å være anstendige og fornuftige, og som normalt også ville ha takket nei til å delta i et slikt tog – om det ikke var homobevegelsen som arrangerte. Hva får mennesker til å fortrenge fornuft og ærbarhet og delta i opphøyelse av frivol oppførsel?

Så lenge folk og øvrighet jubler, vil ikke homofile menn som forsøker å etterligne kvinner i adferd, stemmebruk og klesdrakt (og vice versa), skjønne at dette er å misforstå sin legning; vil ikke menn som kaller sin mannlige partner for «kona mi», skjønne hvor alvorlig denne begrepsforvirringen er; vil ikke menn som forsøker å omvende seg selv til å være noe de ikke er: «kvinne» for den mannlige partneren, skjønne hvor skadelig dette er for psyken; vil ikke to partnere av samme kjønn som kjemper for å oppnå «heterofil status», skjønne hvor meningsløst strev dette er; vil ikke homofile par som «må ha» Guds velsignelse i et kirkerom, skjønne at Gud, ifølge Ham selv, ikke velsigner homofilt samliv – og – vil ikke homofile som sier «vi skal ha barn», skjønne hva de gjør mot barna.

Homofile i dag har ingen grunner for å drive aktivisme. De har de samme sosiale og økonomiske rettigheter som heterofile, ja, flere.

Homobevegelsens intensjon om å «frigjøre» verden og å forandre kirkelige ordninger tilpasset deres seksualitet, er forfeilet kamp og barnaktig sutrementalitet.

I dikteren H. C. Andersens fortelling og tid var det noen av folket som tok affære da de oppdaget at keiserens «nye klær» faktisk var hans nakenhet. Det er på tide at homobevegelsen får rett veiledning og kyndig hjelp så de innser at deres «nye klær» er innbilt verdighet.

Jo da, jeg har hørt – og «hører» anklagene nå:

Du diskriminerer, du er homofob, du er ukjærlig, du er (for)dømmende og så videre.

Nei da, jeg gjør - og er ingenting av nevnte. (Og jeg har også nær forbindelse til noen som er homo).

Saken er den: Ingen skal få manipulere meg til å kalle en spade for en rose. Det vil si:

Jeg bruker min fulle rett når jeg som tenkende menneske i et fritt land ytrer at homofil sex er unormal adferd, noe alle vet hvis de bruker intellektet og ikke svelger bevegelsens krampaktige forsøk på å få andre til å normalisere det unormale.

Disse har lenge nok forført folk til å tro at de negative begrepene nevnt ovenfor passer på alle som er uenige med dem, noe jeg vil kalle intellektuell kortslutning.

Folk bør løsrive seg fra homobevegelsens definisjonsmakt og foreskrivelse av hva nestekjærlighet er og ikke er. Nestekjærlighet er omsorg, ikke papegøyeplapring.

Faktisk finnes også i Norge homofile som synes bevegelsens opptredener er skammelige, og som heller ikke ønsker å bli assosiert med bevegelsens krav.

Det finnes også homofile som ønsker seksuell re-orientering, fordi de ønsker å føle og leve som det kjønnet de er født til, men hvem snakker deres sak? Ikke engang deres «egne».

Denne gruppen homofile blir gjerne motarbeidet, hånet og kritisert – også i media. Hvorfor? Jo, det er blitt tidsmessig og gjevt å være homo, bifil og trans. Også mange «frigjorte fra all moral»-personer, velger en slik livsstil og medfølgende rettigheter, selv om de er heterofile.

Så hva er min konklusjon?

Jo, mens fornuften avvikles, ærbarheten spottes og folket slumrer i åndelig søvn, forvitrer samfunnet Norge, slik mange andre samfunn som har forkastet etiske normer har gjort.