Israelvenners ytringsfrihet

Rasende og steinkastende muslimske ungdommer som ikke går av veien for å angripe selv eldre, skaper naturlig nok frykt.

Mange husker med gru de krigslignende bildene fra Oslos gater etter Israelsmarkeringen 8. januar 2009. Øyevitneskildringer forteller hvordan de demonstrerende ble sparket, lagt i bakken og skadet av store steiner som ble kastet mot folkemengden. På kvelden avfyrte motdemonstrantene fyrverkeri mens «Allahu Akhbar» gjallet i gatene. Sjokkerte tv-seere var vitne til scenene.

Søndag er det igjen duket forstøttemarkering for Israel, midt i en opphetet konflikt.

Les også:Forberedt på ny Israel-uro - massemønstring i Oslo søndag

KrF-politiker i Vest-AgderTove Welle skriver i et hjertesukk på Twitter at hun er usikker på om hun våger å delta på søndagens fredelige markering «i åpne, trygge Norge».

I en artikkel i dagens avis hører vi atnoen av dem som deltok i 2009 ikke orker å delta igjen. Det kan vi ha forståelse for. Som en av dem sier det: «Jeg trodde min siste time var kommet».

Les omIsraelsvennen Sverre Martin Haug som ble angrepet på Karl Johan i 2009, men som likevel stiller opp i søndagens markering

Å samles til fredelige demonstrasjoner under faner og paroler er en sterk tradisjon og en soleklar rett i Norge. Ingen skal få anledning til å true denne retten, noe angrepene i 2009 nettopp var et forsøk på.

Frykt er et sterkt virkemiddel. Rasende og steinkastende muslimske ungdommer som ikke går av veien for å angripe selv eldre, skaper naturlig nok slike følelser. Og når frykten får folk til å vurdere om de skal tørre å bruke sin grunnlovsbeskyttede rett til å ytre seg, så er det i seg selv en utfordring for vårt demokratiske samfunn.

Når man erklærer støtte til Israel i dagens Norge, tolker mange det som en likegyldighet overfor de mange ofre i konflikten mellom Hamas og Israel. Det er imidlertid ikke det demonstrasjonen dreier seg om. I stedet tas det til orde for et annet syn på hvem som har ansvaret for det forferdelige som skjer.

Når uskyldige sivile mister livet iGaza, er detHamas og de stridende på Gaza-stripen som må bære skylden for at så skjer.

Les også:MIFF har passert 8000 medlemmer

Søndag samlerMIFF de demonstrerende under tre paroler:

Støtte til Israels rett til å forsvare sine innbyggere, Nei til Hamas og islamismens terror som ødelegger livet til palestinere samt en oppfordring om rettferdig mediedekning i Midtøsten-konflikten.

Men hvilken av søndagens paroler er av en slik natur at de tester ytringsfrihetens grenser på noen måte?

At et land skal ha rett til å forsvare seg mot stadige og gjentatte angrep skulle ideelt sett være unødvendig å understreke. Å demonstrere mot at Hamas og andre parter på Gaza-stripen bruker sine ressurser på terror i stedet for velferd må være et fullstendig gyldig poeng. Og selv om vi i denne Gaza-krigen har hørt mer fra opposisjonen er det vel ingen som mener at en oppfordring om en balansert mediedekning er særlig kontroversielt.

I 2012 var hele den riksdekkende presse til stede da organisasjonen Med Israel for Fred igjen kalte til demonstrasjon. Denne gangen forløp det hele langt mer rolig, og politiet så ut til å ha bedre kontroll. Vårt håp er at søndagens demonstrasjon vil foregå i former som er verdige vårt demokratiske samfunn.

For også israelvenner må ha rett til å ytre seg her i landet. Uten å behøve å frykte for liv og lemmer.