En demonstrasjon av maktesløshet

I mer enn seks måneder har jentenes mødre ropt «Bring our girls back». Til ingen nytte.

Altfor ofte møtes islamisters vold og trusler med maktesløshet. Sist uke så vi maktesløsheten demonstrert i Nigeria, da terrorgruppen Boko Haram pekte nese til landets kristne president, Goodluck Jonathan. Det handlet om Nigerias store verkebyll av en kidnappingshistorie: om de over 200 skolejentene som ble bortført i april.

Nå hadde landets myndigheter proklamert at saken var løst. Ikke bare hadde de fremforhandlet våpenhvileavtale med Boko Haram, de hadde også inngått en avtale om at jentene skulle settes fri.

Men det som virker for godt til å være sant, er som regel nettopp dét. I helgen kunne verden se Boko Harams leder, Abubakar Shekau, hånle av nigerianske myndigheter på en video. «Vi har giftet dem bort. De befinner seg i sine ekteskapelige hjem», sa han og hevdet at alle jentene hadde konvertert til islam.Samtidig fortsetter Boko Haram å terrorisere befolkningen i det nordlige Nigeria. Det er ikke mer enn en drøy uke siden 30 barn og unge ble bortført nordøst i landet, blant dem jenter helt ned i 11-årsalderen.

Ifølge Human Rights Watch skal nærmere 500 unge jenter være kidnappet de siste fem årene. Fra en rapport organisasjonen nylig gav ut, vet vi nå mer om hva som har skjedd med dem. Noen tvinges til å delta i kamphandlinger og terrorangrep. Mange er blitt utsatt for mishandling, overgrep, voldtekter, tvangsgifte og tvangskonvertering.

I mer enn seks måneder har jentenes mødre og andre støttespillere ropt «Bring our girls back». Til ingen nytte. Nigeria har fått hjelp av både USA, Storbritannia og Israel til å finne jentene, men saken synes mer fastlåst enn noen gang.

Goodluck Jonathan kritiseres for å være mer opptatt av å drive sin egen valgkamp foran presidentvalget i februar enn å kjempe for bortførte jenter. Uansett om kritikken er berettiget eller ei, er det nedslående å se hvor hjelpeløse man er.

Vi kan bare forestille oss foreldrenes smerte og frykt for hva døtrene deres blir utsatt for. Og enda mer alvorlig: Vi kan bare prøve å tenke oss hvordan jentene har det. Hvor inderlig fortvilet, forlatt og sårbare de må føle seg. Hvor krenkende det er, det de må gjennomleve.

«De er våre jenter også», ble det proklamert under «Bring our girls back»-demonstrasjoner i en rekke land i vår. Tenker vi fremdeles på dem som «våre jenter», eller glemte vi dem like raskt som vi glemte yezidi-kvinnene som ble kidnappet i Sinjar av Islamsk stat (IS) i sommer? For yezidiene er marerittet på ingen måte over, og igjen er det Human Rights Watch som dokumenterer hva som skjer: IS voldtar kvinner og jenter og selger demsom slaver. Det er så lett å resignere. Så lett å fortelle oss selv at det ikke er noe vi kan gjøre.

Det er så lett å glemme – men vi har ikke lov. Vi har ikke lov til å handle som om et jenteliv er mindre verd i visse deler av verden. Derfor må verdenssamfunnet sørge for at det både blir ytt tilstrekkelig press på og gitt nødvendig støtte til nigerianske myndigheter – som kjemper for å holde sammen en stat i oppløsning. Og som stadig oftere opplever det samme som vi så i Irak: at regjeringssoldater slipper våpnene og rømmer i møte med islamistene.