Livets Ords største krise

Ulf Ekmans konvertering har kastet Livets Ord ut i bevegelsens største krise siden starten i 1983. Kan den nye pastoren Joakim Lundqvist ta menigheten gjennom den?, spør Dagens sjefredaktør Vebjørn Selbekk i denne kommentaren.

Livets Ords årlige internasjonale storsamling, Europakonferansen, ble avsluttet i går. Før første gang uten mannen som startet bevegelsen og har vært den uomstridte frontfigur gjennom tre tiår, den nykonverterte katolikken Ulf Ekman.

Motor

Fra sitt hovedkvarter på et jorde utenfor den småsøvnige, svenske universitetsbyen Uppsala har Livets Ord nærmest helt fra starten fungert som en motor i det pinsekarismatiske miljøet i Skandinavia.

LES OGSÅ: Derfor ble Ekman katolikk

Bevegelsen har vært både elsket og avskydd. Menighetslokalet har blitt bombet og pastorer drapstruet. Beskyldningene om vranglære, herlighetsteologi og usunt fokus på materiell fremgang, har haglet.

Men menigheten og bevegelsen har overlevd stormene. Og den har vokst. Spesielt gjennom sitt misjonsarbeid i Øst-Europa og Asia, der så mye som 250.000 personer er antatt å være medlemmer i menigheter som tilhører Livets Ords nettverk.

Skandinavisk kristenhet har - enten den har villet eller ikke - måttet forholde seg til fenomenet Livets Ord og dets pastor Ulf Ekman.

Katolskinspirert

Men de siste årene har kritikken mot Livets Ord dreid seg om andre ting. Med økende intensitet har det blitt stilt spørsmål ved om menigheten - og spesielt Ekman selv - var på vei mot å bli katolikk. For pastorens forkynnelse, artikler og bøker kretset i stigende grad rundt katolskinspirert teologi. Livets Ords nattverdsfeiring ble lagt om. Et alter ble installert i kirkesalen. Og ekteparet Ekmans Instagram-kontoer flommet tidvis over av bilder av helgenstatuer og katolske kirkebygg.

Men Ulf Ekman selv og andre av menighetens talsmenn har utad hele tiden avvist at pastoren var på vei til selv å gå inn i Den katolske kirke. Beskyldningene ble i stor grad avvist som ondsinnede konspirasjonsteorier. Dette handlet om en positiv tilnærming til andre kristne, ikke om å selv gå over i en annen kirke, ble kritikerne fortalt.

Helt frem til 9. mars i år, da det viste seg at kritikerne faktisk hadde rett. For på gudstjenesten denne søndagsformiddagen står Ulf Ekman frem foran sin egen menighet i Uppsala og forteller at både han og kona nå skal «forenes med Den katolske kirke».

Reaksjoner

I de snart fem månedene som har gått, har Livets Ord vært igjennom sin tøffeste tid siden menigheten ble grunnlagt i 1983. Den nye pastoren Joakim Lundqvist brukte i intervjuet med Dagen på lørdag det svært sterke ordet «trauma» for å beskrive følelsen hos menighetsmedlemmer da Ekman kom med sin sjokkbeskjed. Men det er ikke vanskelig å få pastorens ordvalg bekreftet når man snakker med Livets Ord-medlemmer rundt kafebordene på Europakonferansens festivalområde.

LES OGSÅ: Ingen bro til katolisismen

Blant fotfolket er det svært liten støtte å finne for Ekmans konfesjonelle kvantesprang. Tvert imot. Medlemmer føler seg forlatt. De forteller om en dyp fortvilelse. Enkelte sammenligner følelsen med at et familiemedlem har reist fra sine egne og falt for en annen.

Underkommunisert

Det stilles også spørsmål ved om Ulf Ekman fullt ut hadde innsett hvor sterke reaksjonene på hans konvertering ville bli. Samtidig med offentliggjøringen gav Ekman et intervju til den svenske avisen Världen Idag sammen med den nye pastoren Joakim Lundqvist. Artikkelen ble også trykket her i Dagen.

I etterkant har det blitt stilt spørsmål ved om konsekvensene av at Livets Ords grunnlegger forlot sin egen bevegelse og gikk over i Den katolske kirke, ble underkommunisert av begge pastorene i det intervjuet. Det ble blant annet sagt at Ekman skulle tale på sommerens Europakonferanse, for «vi har jo hatt katolske gjestepredikanter tidligere og de har vært til stor velsignelse».

Realiteten er selvfølgelig en helt annen. Det viste seg raskt at det ville være helt umulig for Ekman å komme tilbake som taler på sommerstevnet. Skuffelsen og de negative reaksjonene er ganske enkelt altfor massive.

Ekman hadde tydeligvis også tenkt seg at Livets Ord kunne fungere som en bro mellom protestantisk og katolsk kristenhet. Det gir han klart uttrykk for i artikkelen i tidsskriftet Keryx, som Dagen omtalte i forrige uke.

Men den nye pastoren sier, som vi så i lørdagens intervju, et klart nei til slike tanker.

Brosprengning

Hva fremtiden vil bringe, vet ingen. Men foreløpig har Ekmans konvertering mer preg av brosprengning enn brobygging. I det pinsekarismatiske miljøet virker den antikatolske stemningen nå sterkere enn på meget lenge. Det ser ut som den øku­me­nis­ke av­spen­nin­gen, som Ekman var en av de fremste eksponentene for, er satt be­ty­de­lig til­ba­ke gjen­nom hans kon­ver­te­rin­g. I stedet er vi vitne til en øken­de po­la­ri­se­ring og et ster­ke­re behov for å un­der­stre­ke, be­grun­ne og kom­mu­ni­se­re egen pro­tes­tan­tisk og evan­ge­lisk iden­ti­tet.

Den tendensen er også klar hos Joakim Lundqvist, selv om han naturlig nok veier sine ord.

Lovord

Den samme grasrota i Livets Ord-miljøet som er føler seg skuffet og forlatt, er for øvrig fulle av lovord for hvordan Lundqvist har taklet krisen i bevegelsen. Han får honnør for åpenheten og tilgjengeligheten han har vist.

Det uttrykkes takknemlighet for at pastorene og lederne var til stede hver ettermiddag og kveld i menighetslokalet for å samtale og be sammen med medlemmene. Og da menighetskrisen skvulpet over inn i de sosiale mediene, var Lundqvist til stede også der og svarte på tusenvis av spørsmål og kommentarer.

Livets Ord har tidligere fått kritikk for å være en for lukket bevegelse. Kanskje er det denne nye graden av åpenhet og tilgjengelighet som er nøkkelen til å komme gjennom krisen?