Vår kamp mot IS

Som vestlige demokratier kan vi ikke sitte passivt å se på at nedslaktingen og blodsutgytelsen fortsetter. Sivilbefolkningen - og spesielt de religiøse og etniske minoritetene - er i et desperat behov for beskyttelse.

I desember kan de første norske soldatene være på vei til Irak for å delta i den internasjonale militære operasjonen mot terrorgruppen Den islamske stat (IS). Det er klart etter at regjeringen torsdag avgjorde at den norske innsatsen i NATO-operasjonen mot de militante islamistene skal trappes opp. Norge skal i denne omgangen sende 195 soldater til innsats i Irak og Afghanistan.

Det er positivt at også Norge nå melder seg på i den viktige kampen mot IS. Å forhindre at de islamistiske terroristene vinner ytterligere mark er et felles ansvar. Som vestlige demokratier kan vi ikke sitte passivt å se på at nedslaktingen og blodsutgytelsen fortsetter. Sivilbefolkningen - og spesielt de religiøse og etniske minoritetene - er i et desperat behov for beskyttelse.

I tillegg truer den raske fremrykkingen til IS med ytterligere å destabilisere et område som allerede i utgangspunket er en av verdens mest eksplosive regionale kruttønner. I Irak står terrorstyrkene bare få mil både fra hovedstaden Bagdad og fra kurdernes regionale sentrum Erbil.

LES OGSÅ: Håp og trøst til kristne i Irak

Selv med de nye, norske soldatene på plass er det norske bidraget i kampen mot Den islamske stat relativt beskjedent. Andre som det er naturlig å sammenligne seg med, yter langt mer. Det sosialdemokratisk styrte Danmark har for eksempel tilbudt jagerfly som skal bistå i de amerikanskledede luftangrepene mot islamistene.

Vår Høyre/Frp-regjering har ikke ønsket å gjøre det. De sender i stedet militært personell som skal bidra med såkalt «kapasitetsbygging» av de irakiske sikkerhetsstyrkene. De norske soldatene skal altså i utgangspunktet ikke bidra direkte i kamphandlingene mot terroriststyrkene.

Et såpass moderat forslag burde det ikke være vanskelig å skaffe ryggdekning for i det norske politiske landskapet. Det har det da heller ikke vært.

Samtlige norske partier - med to unntak - stiller seg bak avgjørelsen. Et av unntakene er svært forutsigbart. Det andre er en overraskelse.

At SV er imot bør ikke forundre noen. De er NATO-motstandere og har sine egne særstandpunkter i det meste av forsvars- og sikkerhetspolitikken. Til og med da partiet selv satt ved Kongens bord, demonstrerte SVs stortingsrepresentanter mot sin egen regjerings sikkerhetspolitikk på plenen ved Løvebakken.

SV er på en måte unnskyldt.

Da er det langt vanskeligere å forstå hvorfor det tradisjonelt forsvarsvennlige Senterpartiet nå gjør felles sak med dem.