Å være - å gjøre

Hva er størst - å være eller å gjøre?



Kanskje et litt underlig spørsmål, men det er noe her som er viktig for hele vår livsforståelse. Det er nok slik for de aller fleste, at menneskers ros og ære gis utfra det ‘å gjøre’ - få til - utfra; hvem klarer det og hvem kan det! Hvem løper raskest - hvem hopper høyest - hvem er sterkest - hvem er best og mest effektiv o.s.v.

Det dreier seg om å hevde seg på et eller flere områder. Alltid - iallfall nesten alltid, dreier det seg om personlig ære og status utfra hva en klarer å gjøre, klarer å få til. Det er dette avisene skriver om og TV-reportasjene dreier seg om - mennesker hvis gjerninger utmerker seg på en eller annen måte. Vi måler tap og vinning på dette planet.

Inn i denne tenkemåten møter vi så et ord fra Jesus som bør få noen og hver til å stoppe opp litt: ‘Hva hjelper det om et menneske vinner hele verden, men taper sin sjel?’ ( Matt.16,26).







Et lite enkelt spørsmål som setter det hele i riktig perspektiv. For det dypeste ved mennesket er ikke de eller de prestasjonene, men selve det ‘å være til’ - at vi er en levende sjel, skapt i Guds bilde og tiltenkt et ALLTID VÆRENDE samfunn med Gud!







Mennesket er altså ikke bare et objekt, men først og fremst subjekt, et ‘jeg er’! Slik sett er vi alle, på en måte i slekt med Gud vår Skaper, som jo presenterer seg for Moses som den evige ‘JEG ER’.(2.Mos.3,14).

Gud er en personlig Gud som søker hvert menneske som den person en er skapt som. Når Gud talte til Adam, så sa han ikke: ‘Adam, hva kan du?’ Han spurte heller ikke hvor flink Adam hadde vært til det eller det. Nei, det står at Gud Herren kalte på Adam og sa til ham: ‘Hvor ER du?’ (1.Mos.3,9). Det er som Gud sier: Jeg søker deg helt personlig, Adam. Jeg søker ditt ansikt. Adam, du som så opp til meg full av tillit - hvor ER du? Hvorfor er ditt ansikt vendt bort fra meg?

For Gud har det ingen verdi hva menneskene måtte få til, eller hva vi måtte mene å kunne gjøre, så lenge vårt ansikt er vendt bort fra ham. Den enkeltes personlige forhold til Gud er det avgjørende. Det å være til og å leve innfor Guds åsyn i oppriktighet og i gjensidig tillit, det er det e vig livet, evig salighet (Joh.17,3). A dam hadde dette i utgangspunktet, og med en gang han mistet dette ropte Gud: ‘Adam, hvor ER du?’ Hvorfor skjuler du deg? Hvorfor ser du en annen vei?

Bibelen taler mye om ‘å være innfor Guds åsyn’ - om ‘å vandre i hans åsyns lys’. Bønn og lovprisning er nettopp dette (Salm.89,16-17). På samme måte er det med selve frelsen, for vi frelses ikke på grunn av våre gjerninger, sier Guds ord (Galat.3,2). Menneskets egne prestasjoner og ære kommer altså hele tiden i bakgrunnen når vi har med Gud å gjøre.

Historien om Marta og Maria viser også det samme. ‘Ett er nødvendig’, sa Jesus - nemlig å ta tid innfor Herrens ansikt, fremfor å mase med alt mulig - ja, til og med fremfor slike ‘nødvendige’ ting som å gjøre i stand for Jesus (Luk.10,40-42). Marta tenkte ‘gjøre, gjøre’ - mens Maria bare ville ‘være der’ ved Jesu føtter. For hun elsket å sitte slik å lytte til Herrens stemme, og kjenne varmen, tryggheten og kjærligheten som strømmet utfra ham. Og Jesus anerkjente og bekreftet hennes hengivelse og kjærlighet, og kalte det ‘den gode del’ som aldri skulle taes fra henne.

Hvordan er det med deg og meg? Har vi oppdaget ‘den gode del’?







I så fall har vi Herrens forsikring om at dette aldri skal taes ifra oss! Å kjenne Herren, og å fryde seg innfor Herrens åsyn er selve den evige salighet! Derfor er dette en viktig sannhet: Å være er større og mye viktigere enn å gjøre. En har sagt det slik: ‘ Gi mennesket dets sanne verdi, den ubeskrivelige verdi som ligger i det å være til!’

Det vesentligste og største ved menneske er altså ikke at og alt vi kan gjøre, men at vi kan være. For også døde ting kan gjøre. Ja, maskiner og apparat kan i dag, for det meste, gjøre mye mer og mye bedre enn det mennesker kan. Men alle disse apparat og ‘vidunder’ kan aldri ‘være’ i seg selv, slik en levende sjel ER VÆRENDE. Så menneskets sjel, dets bevissthet, opplevelsen å være til, kan aldri skapes i maskiner, i ledninger, i metall eller i noe livløs apparatur gjort av mennesker.

Vår verdisetning og syn på mennesket vil forandre seg totalt, når vi innser at det er menneskets ‘jeg er’ - dimensjon som er det største ved mennesket. Da ville også noe av det febrilske og hektiske som preger vårt samfunn i dag, miste taket, og det ville bli ‘lovlig’ igjen, at en ikke har annet å bestille, en gang i blant, enn nettopp det - å være til.



Det var jo slik vi alle begynte: Vi var bare til i mors liv, ved mors bryst, på fars fang - og vi frydet oss der.

Noen mennesker er nødt til ‘bare å være til’ hele livet. Utrustningen til noe annet mangler, og det er avslørende for vårt samfunns tenkemåte når noen setter spørsmålstegn ved slikes verdi. Men en slik tenkemåte kommer automatisk inn, når ånds- og evighets-dimensjonen hos mennesket blir borte. For da blir det bare det materielle og fysiske tilbake, og man tror ikke på noe utover dette amputerte og ‘flate’ virkelighetsbilde. Alt plasseres da på et rent materielle plan, og bare det som produseres materielt betyr noe. Da er det bare effektivitet og ‘output’ fra mennesker og maskiner som har verdi. Da forstår man ikke at mennesket som subjekt kan ha et rikt indre liv - ja, kan ha strømmer av gode inntrykk, selv om det er mislyd og mangler ved ‘output’.

Men den som kjenner Guds ord - og tror på det - vet at sjelen en dag skal få en ny utrustning, ny ‘kledning’, et nytt ‘instrument’ fra sin Skaper (1.Kor.15,51-53). Og jeg undres på om ikke den fineste musikken da nettopp vil komme fra dem som i dag blir hindret i å uttrykke det som bor i dem dypest der inne…