Vriene vitnesbyrd

I Korsets Seier har vi tradisjon for å formidle mirakuløse gudsmøter. Det er ikke helt uproblematisk. 

I alle år har Korsets Seier prioritert å sette menneskers personlige opplevelser med Gud på trykk. Dypere sett handler det om en verdi og en tro på Guds inngripen i dag. Det er en del av Pinsebevegelsens og generelt karismatikkens DNA, og dermed vårt DNA. Kall det et kall. Slike historier ønsker vi å gjenfortelle – ikke bare fordi det er oppløftende, men fordi det må være en unnlatelsessynd å la være.

Likevel er det ikke uproblematisk rent journalistisk. Personlige opplevelser som bikker over til det mirakuløse er ofte vanskelig å ettergå. Likevel bør vi prøve, så langt det er mulig. Som journalist gjør det godt med bekreftelser fra andre kilder som på en eller annen måte kan nikke anerkjennende historien.

Vi bør lete etter de kvinnene som så at steinen var rullet til siden og at graven var tom, for ikke å snakke om «to hvitkledde engler sitte der Jesu kropp hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene» (Joh 20:12) eller én eller to av de 5000 som så Jesus mette hele gjengen med en håndfull brød og fisk.

For journalisten kan det koste. Ofte er det ubehagelig for journalisten å stille spørsmål som virker mistenksomme overfor mennesket som akkurat har våget å være nær og personlig.

Det er heller ikke tradisjon for å trekke i tvil det ledere eller lekfolk forteller i vår avis. Vi peker gjerne på disippelen Tomas tvileren som et eksempel tilsynelatende ikke til etterfølgelse.

Så entydig er det imidlertid ikke. Bibelen slipper tvilen og spørsmålene til. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?», «Hvorfor er du så langt borte, Gud?».

I gamle testamentet er den en hel drøss av dem, som Elia: «Nå er det nok, Herre! Ta mitt liv! For jeg er ikke bedre enn fedrene mine».

Denne uken byr vi heldigvis på et vitnesbyrd som er godt kjent, særlig i tradisjonsrike pinsemenigheten Klippen Sandnes, men også utenfor. Det gjør at vi i Korsets Seier puster litt roligere.

Likevel er det ganske så spektakulært når Maria Vestersjø (39) forteller at om at hun i bunn og grunn har vært klinisk dø i 45 minutter. Samtidig sentreres ikke historien rundt et tydelig mirakel. Det er noe mer ambivalent. Svarene mangler to streker. Alt er ikke utfylt eller svarthvitt.

Og selv om vi i Korsets Seier tror på klare svar, tror vi også på å gi plass til litt mystikk. Pinsevenner til tross.