Når vantro blir sett på som moralsk overlegent

Jeg hørte en historie om keiseren i Kina: En konge kom dit og så hvordan keiseren greide å holde styr på folket, uten opprør, selv om de hadde en massiv befolkning. Han lurte på hvordan de greide dette. Keiseren tok ham med ut på kornåkeren for å vise ham hvordan de holdt «styr» på folket. Han tok en sigd og førte den over åkeren, der alle de aksene som hadde strakt seg lengre enn gjennomsnittet ble kuttet toppen av.

Moralen av historien; keiseren trengte ikke å holde hele befolkningen nede, han trengte kun å ta de som stakk seg ut over «gjennomsnittet».

Husker du da Moses sendte inn spionene i løfteslandet i 4 Mosebok 13? Ti kom tilbake til Moses og ga en rapport om at – jo, landet var så bra som Gud hadde sagt – men utfordringene var for store for de til å innta det.

To spioner kom tilbake og sa – jo, landet er godt – og siden Gud har lovt oss det, så kan vi innta det. Det som er interessant, er at de ti vantro hadde større innflytelse på folket enn de to som var fylte av tro. Og det var på grunn av denne vantroen at de måtte gå 40 år i ørkenen.

I blant annet Matteus 12,13–14 ser vi at Jesus helbreder en mann med en vissen hånd. Man skulle tro at de som så dette, fariseerne inkludert, ville bli begeistret over dette, men i stedet ville de ta Jesus.

Hvorfor det? Kanskje fordi de var redd for å miste «makten» sin og «autoriteten» sin i folket? Og kanskje fordi Jesus visste hva som var mulig, og at han hadde en tro og autoritet som de selv ikke hadde.

Hvordan kan vi ta dette inn i vår situasjon i dag? Hvordan behandler vi for eksempel de som sier de har tro for ikke å ta vaksinen, men stoler på at Gud vil beskytte dem? Hva sier vi til de som har tro til å gjøre ting vi selv ikke har tro for? Hvordan behandler vi de som har tatt steget «ut av båten og går på vannet», men som kanskje synker?

I Hebr 11,6 leser vi at det er «umulig å behage Gud uten tro». I Jakob 2,17 leser vi at «tro uten gjerning er død». Mange av oss tror vi har tro, men har du tro til å «ikke være bekymret for morgendagen» (Matt 6,34) når du bekymrer deg? Har vi tro til å «legge hendene på de syke» (Mark 16,18) når vi ikke tør å komme nærmere enn «meteren» til folk?

Man ser at man har tro når dette er med å forme våre valg i hverdagen.

Det er lett å påberope seg tro når det ikke har praktiske konsekvenser inn i livet vårt. Det er lett å ha tro til at Gud skapte verden, for det er ikke noe som har særlig praktisk betydning for vårt hverdagsliv. Men man ser at man har tro når dette er med å forme våre valg i hverdagen.

Når vi ser at Gud gang på gang sier «vær ikke bekymret» eller «vær ikke redde», og vi går rundt og er bekymret og redde, viser vi for oss selv og andre at på det området har vi ikke tro.

Ikke bibelsk tro som er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees (Hebr 11,1). Mange av oss opplever at vi har «tro», men det er frykt. Frykt virker på samme måte. Vi er fullt ut overbevist om at for eksempel korona kan drepe oss, eller vi er viss på at vi ikke vil greie å betale regningene våre.

Ofte rettferdiggjør vi vår vantro med menneskelig «visdom». Som de ti spionene sa, de hadde jo rett i at utfordringene var for store for dem, at menneskene som bodde i løfteslandet var mye større enn dem og at de bodde i byer med murer. Fra et menneskelig ståsted var jo dette sant, men det var likevel vantro og det var ondskap.

Det holdt en hel nasjon borte fra å få løftet som Gud hadde gitt dem. Det var kun Kaleb og Josva – de to spionene som stolte mer på Guds løfter enn omstendighetene – som kom inn i løfteslandet av de som var over 20 år da de dro ut ifra Egypt! Alle kunne oppnådd løftet, men på grunn av deres vantro levde de i ørkenen og så aldri løftet.

Jeg ser i mitt eget liv at jeg ofte ikke har hatt tro, selv om jeg sier jeg tror at Bibelen er Guds ord. Jeg har bekymret meg mange ganger blant annet for økonomi, selv om Jesus lover at om jeg søker hans rike først, så skal jeg få alt jeg trenger til livets opphold (Matt 6,33). Har jeg da tro? Nei. Og jeg ser dessverre at mange av oss blir provosert av de som har tro, som ikke lar seg affektere av alle problemene som vi selv opplever.

I stedet for å kritisere de som tror, la oss se i oss selv og ta steget ut av båten (komfortsonen) og gå på vannet (vandre i tro). For selv om Peter begynte å synke, så var han den eneste som hadde tro nok til å ta steget ut. La oss heie på de som tar steget ut i stedet for å kritisere at de synker.

Husk, det er umulig å behage Gud uten tro, og tro som ikke viser seg praktisk i livene våre, er ikke tro.